Pushwagnergruppen
Foto: Samuel Pettersson

I fjor høst uttalte frontmannen i Eagles Of Death Metal “If you don’t know this band, you’re a fucking idiot”. Nå har vi skjønt hvorfor. MoldePuls følger Trondheim Calling

David Bowie gjorde blant annet låta «Heroes» på både engelsk, tysk og fransk, samt Space Oddity på italiensk ( Ragazzo Solo, Ragazza Sola) - 23. januar slapp Dada-pønkbandet Pushwagnergruppen (hvor farlig kan et bandnavn egentlig bli?) låta «Javel»- på 20 språk. Kanskje ikke like imponerende ettersom at teksten i denne låta utelukkende består av “javel” - men likevel et veldig vittig og absurd påfunn.

Fredag denne uka kunne bandet høres på konsert på GramArt-scena på Hjorten i Royal Garden i forbindelse med musikkfestivalen Trondheim Calling som for tiden går av stabelen.

For hver vinter siden 2011, idet januar glir over i februar og mørket fortsatt ligger tett over Midt-Norge, har Trondheim våknet til liv på en helt egen måte. Festivalen er ikke bare en musikkfestival, men et årlig samlingspunkt for nye artister, erfarne konsertgjengere og en hel musikkbransje på leting etter det neste store – eller det neste som bare føles riktig. I løpet av noen intense dager fylles scener, klubber og uventede rom i sentrum med konserter tett i tett, der sjangre glir over i hverandre og publikum beveger seg fra oppdagelse til oppdagelse.

3 dager – 9 scener – 90 konserter

For noen er det til å miste pusten av.

For artistene handler Trondheim Calling om å bli sett og hørt, ofte for aller første gang utenfor hjemstedet. For publikum er festivalen en invitasjon til å lytte litt ekstra nøye, til å ta sjansen på ukjente navn og komme hjem med nye favoritter i bagasjen. Og for byen er det et øyeblikk der Trondheim blir et levende utstillingsvindu for norsk musikk i utvikling – rå, uferdig, nysgjerrig og full av muligheter.

Og Pushwagnergruppen er garantert et band man vil høre mer fra i tiden som kommer. Med en sceneestetikk som på mange måter kan minne om Turbonegers i hine hårde dager, tok de fredag et stappfullt lokale med storm. Med lettere absurde innslag som «knusing» av malerier (det var nok ikke en ekte Puswagner) var det vanskelig for et tettpakket publikum å ikke holde de svette blikkene rettet mot scena.

Absurditetene i bandets fremtoning ble ytterligere understreket av en stor kontrast mellom det som skjedde på scena og lokalenes tilstand som sådan. Hjorten scene i kjelleren på hotellet Royal Garden er et omgjort bomberom med en estetikk som ville gjort Don Johnson og Miami Vice misunnelig; delikate, hvite skysalonger med innslag av krom her og der. Man følte seg virkelig som om man var tilbake til 80-tallet.

Pushwagnergruppen var siste konsert denne dagen, men før vi kom så langt hadde vi også rukket å få med oss annen ny og spennende musikk.

For MoldePuls sin del hadde kvelden begynt på fru Lundgren klokka 20:00 med den kvinnelige trioen Møllspist. Selv betegner de musikken sin som visepunk, men det må være lov å si at de estetisk for både øyne og ører lå et godt stykke unna det klassiske viselandskapet. Det opplevdes som at vi hadde tre kloninger av Courtney Love (husker dere henne ennå – dama til Kurt Cobain) foran oss på scena. Småsur vokal, men ikke desto mindre en reise tilbake i tid til egen, la oss kalle det punk-tilværelse, som opplevdes forfriskende. Og faktisk med noen gitarriff som kunne passet godt inn i noen av Iggy Pops «I Wanna Be Your Dog»-versjoner. Konserten fikk midtveis et brått avbrudd da for ivrig bruk av røykmaskinen gjorde at lokalet måtte evakueres, som følge av utløst brannalarm. Selv om vi likte det vi hørte, passet det egentlig bra, for vi måtte videre og utforske nye muligheter.

Selv om vi som nevnt lenger oppe skulle avslutte kvelden med Pushwagner på Hjorten måtte vi allerede nå en tur innom for å høre Lofotdama Margot Moe med sin R&B. Flink nok hun, men for oss ble det en ganske kjedelig kontrast til mye av det andre vi skulle oppleve denne kvelden. En litt langdryg lightversjon av Highasakite, ble det blant annet kommentert.

Så vi måtte videre til Olavshallens lille sal hvor Trondheimskvartetten Slow Country stod på scena. Veldig catchy shoegaze-aktig som ga oss assosiasjoner til det britiske bandet Doves, tidlig Tame Impala og egentlig mye annet også. Slow Country kommer med en. type musikk som gir deg den veggtapeten du alltid har ønsket deg; musikken bare folder seg ned i rommet, og midt inne i rommet står du omgitt av en sound du bare har lyst å bli stående i. Det skjer ikke så mye nødvendigvis, men det lille som skjer er på alle måter til å leve med

Så bar det altså tilbake til Hjorten for å avslutte kvelden. I påvente av Pushwagnergruppen fikk vi der også med oss Kaoroo i et landskap som i utgangspunktet ble beskrevet som drum & bass, også med klare innslag fra hiphop og rap - litt i samme nabolag som Rage Against The Machine. Hardtslående og intenst og en fin oppladning til Pushwagnergruppen som skulle avslutte kvelden.

Så hva gikk vi så glipp av denne kvelden? Mye, veldig mye. I følge Audun Vinger er både Reolo med blant andre Hans Hulbækmo, noe man burde fått med seg (han omtaler dem som Norges nest beste band), i tillegg til shoegaze-gjengen i Scoreboard, en fersk Oslokvartett som i fjor slapp sin første single.

Trondheim er travel om dagen og i kveld går kampen videre. Festivalen har mye å by på av ny musikk i alle sjangre og det må være lov til å stille seg undrende til at Moldejazz ikke er representert som observatører disse dagene.

Hater, hater Trondheim by? Vel, ikke helt!