Trondheim Calling siste dag: Fra bossanova til mørk metalcore
Trondheim Calling ble avsluttet lørdag kveld, og det var nok av interessante muligheter også på festivalens siste dag.
Med lørdagen som tredje og siste dag var det også klart for å få med seg noen av de konferanserelaterte programpostene under Trondheim Calling. Lørdag formiddag falt valget først på en samtale mellom musikkskribentene Filip Roshauw og Audun Vinger. Under programtittelen «Å gjøre lytteren mindre ensom: En samtale om musikkritikkens tilstand» skulle de se nærmere på de kårene musikk-kritikk i dag opererer under.
Og det kommer vel ikke som noen overraskelse at de begge var enige om at musikkjournalistikk og musikkkritikk i dag lever under mye vanskeligere kår enn bare for noen få tiår siden. De største avisnene, som VG og Dagbladet, er i dag praktisk talt blottet for dyptpløyende musikkjournalistikk. Noe som i stor grad gjelder også for andre deler av kultursektoren.
De rundt 50 fremmøte ble nok i liten grad mer optimistiske etter samtalen, men det er tross alt en trøst i all elendigheten at det stadig finnes fyrtårn som nettopp Roshauw og Vinger i bransjen.
Litt senere på dagen kunne man blant annet også høre programposten «På baksiden av søknadsportalen». I dette kurset, som var rettet mot musikere, fikk man et nærmere innblikk i hvordan man som artist i større grad kan profesjonalisere søknadsskrivingen sin. For det er jo ennå slik at det finnes et stort hav av muligheter til å hente midler i Kulturnorge.
Hvordan navigere seg i en jungel av tilskuddsordninger, hva saksbehandlere ser etter i en god søknad, og ikke minst viktigheten av hvordan budsjett henger sammen med søknaden, var elementer kurset søkte å besvare. I følge MoldePuls` egen Samuel Pettersson, selv musiker, var det et matnyttig kurs.
I det hele tatt bød Trondheim Calling på et stort antall teoretiske programposter for alle aktører i bransjen.
Moreller
Da ettermiddagen var blitt kveld og etter først å ha sett Arsenal knuse Leeds 4-0 – nei da, det var ikke en del av Trondheim Calling – bar det igjen tilbake til konsertscenene igjen for å høre mer spennende, ny musikk. Turen gikk først til klubben Ulven, hvor sekstetten Moreller skulle spille.
Moreller på Ulven Scene lørdag 31. januar
Foto: Samuel Pettersson
Ingress
Moreller er soloprosjektet til 22 år gamle Ylva Sofie Lærum, og fremstår som et av de mest særpregede og gjennomførte pop/indie-prosjektene på Trondheim Calling. Musikken ligger i skjæringspunktet mellom indiepop, singer/songwriter, dreampop og 60-tallsinspirert bossa nova, og gir et uttrykk som både føles tidløst og moderne på samme tid.
Hun henter inspirasjon fra artister som Sondre Lerche og Lizzy McAlpine, men klarer samtidig å skape et uttrykk som ikke føles som en direkte kopi av noe annet. Nettopp dette gjør prosjektet interessant: det er vanskelig å plassere henne i én sjanger, noe som tyder på at hun er inne på noe eget og relativt nytt.
Live fremstår Moreller som varm, leken og estetisk bevisst, med et tydelig fokus på formidling og nærhet til publikum. Musikken veksler mellom det lette og lekne og det mer melankolske og ettertenksomme, ofte i samme låt. Resultatet er et uttrykk som kan gi både nostalgi, sommerfølelse og stille alvor.
Det siste året har hun turnert bredt i Norge i forbindelse med EP-debuten, og har bygget seg opp et solid publikum. Hun skriver nå også mer på norsk, noe som åpner for nye nyanser i uttrykket fremover. På Trondheim Calling kombinerer hun engelske og norske låter, og bekrefter inntrykket av et prosjekt i tydelig utvikling.
Helhetsinntrykket er at Moreller representerer en ny generasjon norsk indiepop med høy kunstnerisk bevissthet, sterk låtskriving og et uttrykk som oppleves både personlig og tilgjengelig.
Madmax
Etter konserten med Moreller gikk turen tilbake til Olavshallens lille sal hvor den fremoverlente kvartetten Madmax stod på scena. Bandet består av musikere som fant sammen i tiden de gikk på jazzlinja ved NTNU.
Besetningen med tuba, synth, gitar og trommer, utfordrer eksisterende sjangergrenser, og bandet fremstår musikalsk uredde for alt som kan minne om motstand. Det låt catchy og det er lett å ta med sin egen kropp som publikummer inn i musikken.
Konsertene de gjorde under Trondheim Calling ( de spilte også i Fru Lundgren torsdag kveld) markerte også bandets første singleslipp: 30.januar kom låta «u stole my guitar”, hentet fra debutalbumet «We`re bringing dubstep back», som er ventet 20.mars.
Et spennende, nytt bekjentskap..
Mikkel Rev
Ryktene hadde for lengst nådd også oss om Mikkel Rev er et band man bør få med seg. Ergo måtte vi tilbake til Fru Lundgren.
Jan Granlie har i Salt Peanuts allerede hyllet kvartettens debutalbum «Ingen ro» som kom i fjor, og i det svette kjellerlokalet hos Fru Lundgren ble det tidlig klart at dette er et band vi gjerne vil høre mer fra. Også i Molde, det være seg på Moldejazz eller i Storyville Jazz Club.
Mikkel Rev presenteres som et lystig lag som tar i bruk gamle hardingfeleslåtter og pakker dem godt inn i et elektrisk lydbilde. Her er tarmstrenger, elgitar, elbass, slagverk og vokal i deilig og vilter forening.
Og selv om innslagene av folkemusikk innen flere sjangre ikke lenger helt kan sies å være den nye vinen – i sin samtale med Filip Roshauw tidligere på dagen kom Audun Vinger inn på at man i alle fall siden 2019 i økende grad har sett sjangerens posisjon styrke seg – synes det ganske klart at Mikkel Rev vil sjarmere stadig flere publikummere i tiden som kommer.
Og jo da, Valkyrien Allstars har herja rundt siden tidlig 2000-tall, men det er ikke desto mindre noe nytt og forfriskende over Mikkel Rev.
Så her er det ja, takk – mere!
Slow Country
I gårsdagens rapport fra Trondheim Calling var vi positivt inne på Slow Country. Vi fikk med oss en dose av disse også lørdag kveld da bandet igjen stod på scena – denne gang i “Miami Vice-kjelleren” til Royal Garden.
Vi liker stadig bandet godt, men synes nok at både musikk og estetikk kom mer til sin rett i Olavshallens lille sal dagen før, der en betydelig større takhøyde og romfølelse ga lyden et helt annet spillerom.
Fixation
Foto: Samuel Pettersson
Fixation
Da kveld nærmet seg natt var det tid for å ta et siste magedrag av festivalen og turen gikk igjen tilbake til Olavshallens lille sal hvor Fixation skulle levere noen av festivalens siste toner.
Bandet har etablert seg som et av de mest markante innen moderne norsk metalcore og alternativ metal. Siden debuten “Global Suicide” i 2020 har de bygget et uttrykk som kombinerer ekstrem energi, tunge riff og melodiske partier med et tydelig internasjonalt preg.
Bandets lydunivers henter inspirasjon fra blant annet Bring Me the Horizon, Architects og Muse, men også mer uventede kilder som Aurora og science fiction-estetikk. Dette gir musikken et spenn mellom det brutale og det atmosfæriske, det mørke og det storslåtte.
Albumet Speak in Tongues fra 2024 fremstår som et vendepunkt, hvor bandet går mer eksperimentelt og filmatisk til verks. Her kombineres metalcore, alternativ rock og elektroniske elementer på en måte som gir et episk og nesten cinematisk preg.
Live er Fixation ekstremt presise og intense. De fremstår svært profesjonelle, både musikalsk og visuelt, med en tydelig bevissthet rundt sceneuttrykk, lys og dramaturgi. Publikumsmessig treffer de både metal-fans og et bredere alternativt publikum, noe som gir dem et stort potensial videre.
Prisen for Årets Gjennombrudd på Musikkforleggerprisen i 2024, som første metalband noensinne, understreker deres posisjon i bransjen. Spillejobber på store europeiske festivaler bekrefter også at de allerede er på vei ut internasjonalt.
Så med disse linjer er det takk for oss i denne omgang. Takk til Trondheim Calling , takk til spennende musikere, og takk til masse hyggelige trøndere. Det gikk bra, dette. Vi ses igjen neste år!
Samuel Pettersson
Petter Haakon Pettersson
Mikkel Rev på Fru Lundgreen
Foto: Samuel Pettersson
Tekst
Madmax
Foto: Samuel Pettersson
