Trygve Fiske Sextett kommende torsdag i Molde: Et band som kan gløde i alle temperaturer
Trygve Fiske sekstett, Victoria.
Foto: Stein Hødnebø
Etter en rekke minneverdige opptredener i Molde vender den kritikerroste bassisten og komponisten Trygve Fiske tilbake – denne gangen med sitt eget prosjekt, Trygve Fiske Sextet. Publikum kan vente seg en lekende og nyskapende blanding av jazz, groove og elektroniske elementer, levert av et stjernelag av musikere med telepatisk samspill.
Kan du si litt om musikken vi får høre torsdag. Hvilken type komposisjoner er det, hvordan blir låtene til og hvor mye improvisasjon er det rom for i sekstetten din?
Dere får høre musikk fra vår siste skive, noe fra bestillingsverket mitt til Moldejazz og Trondheim Jazzorkester i 2023, ”Sanger til SeRa”, og noe nytt. Musikken er positiv, leken, melodisk og en smule eklektisk, med klare linjer til jazzhistorien. ”Trygve Fiske har et band som kan gløde i alle temperaturer” skrev Arild R. Andersen om vår forrige konsert. Og det skal vi gjøre i Molde også! Det blir vakre melodier, suggererende groover, hardtswingende låter, et par smektende popgroover og solister helt der oppe på den norske og svenske jazzhimmelen. Komposisjonene er gjennomarbeidet og skrevet til hver enkelt musiker i bandet, og med deres improvisatoriske evner i målskiva. Så her får vi mye improvisasjon, óg mye komposisjon.
Hvordan trives du og dere på scena kontra i et studio?
Jazzmusikk er best live på en klubb, helst på størrelse med Storyville. Så vi trives definitivt best live. Vi har også tenkt å ta opp konsertene i Molde og Kristiansund og håper på en ”Live fra Molde” ep, eller blir det en ”Live fra Kristiansund” ? Tiden vil vise. Studio er også gøy, men konsert foran et publikum er det beste.
Går det an å peke på noen musikere som virkelig har vært en øreåpner for deg og din utvikling?
Som bassist har jeg alltid elsket Gary Peacock og Charlie Haden. Så de har påvirket meg mye, uten at jeg nødvendigvis spiller som dem. Keith Jarrett må vel også nevnes. Paul McCartney kommer jeg også alltid tilbake til. Både som bassist og låtskriver. John Coltrane og Miles Davis selvfølgelig. Dette er musikere som jeg har hørt på siden jeg var 15-16 år. Paul McCartney var vel årsaken til at jeg begynte å spille bass. I tillegg til at jeg fant en gammel Hagstrøm-bass i kjelleren (!). Så hadde jeg en sjelsettende konsertopplevelse i Aleksandrakjelleren i 2004 (eller var det 2003?), med Atomic. Jeg øvelseskjørte til Molde, nettopp fylt 16 år, og fikk så kick at hendene ristet bak rattet hele veien hjem. Det er klart det satte dype spor.
Har du noe synspunkt på hvordan det står til eller hvordan utviklingen er rundt pressedekningen av kultur?
Jeg bruker å si at dersom vi hadde kulturnyheter etter hver sending av Dagsrevyen, slik som vi har med sport, da hadde det sett veldig annerledes ut. Redaktørstyrt innhold som fanger publikums interesse og åpner deres sinn for alt det utrolig kule som skjer i norsk musikk er viktig. I kulturlivet ellers også, selvsagt. Nå er det jo snart ikke noe igjen. Det er et stort tap for musikkbransjen og for publikum. Hvis vi tenker over hvor mye penger tek-gigantene (og andre) bruker for å fange vår oppmerksomhet, og sammenligner med det som brukes for å fremme kultur, da får vi en kraftig slagside. Det er klart det har effekt. Veldig negativ effekt, mener jeg.
Er det noe du kunne tenkt deg å endre i landets kulturpolitikk?
Vanskelig å vurdere hvor dypt inn i dette jeg bør gå her. Det som er sikkert, er at man får veldig mye igjen for de kronene man gir til kultur. Særlig til det frie feltet. I Irland har de nå hatt et forskningsprosjekt med en type borgerlønn/kunstnerlønn hvor de har funnet ut at for hver euro de betaler til kunstnerne får de 1.39 euro igjen. Altså en 39% avkastning for investeringen (!). I tillegg til at de produserer kunst av høy kvalitet. Å tenke på en løsning i den retningen hadde vært spennende.
Trygve Fiske sextett spiller på Storyville torsdag, 16.10 - billetter og info finner du her.
