Logistikken fungerte ikke helt på Moldejazz fredag.

MOLDEJAZZ, FREDAG 17. JULI, DAG 5:

På de daglige pressebriefingene klokken 10:30 på Moldejazz, tynnes det kraftig ut i rekkene. De to siste dagene er det kun salt peanuts* som har vist sitt mer eller mindre blide åsyn. Men det gir oss muligheten til å få snakket mer med pressesjef Hege, festivalsjef Endre og kunstnerisk leder Magnus, før den daglige street paraden troner gjennom byen. Mange kan ha innvendinger mot å bli vekket opp klokken 11 av oppdatert New Orleans-jazz. Men på dette tidspunktet er Storgata fylt opp av en lokalbefolkning som er ute og «jazza», og jeg er overbevist om at dette kan være med på å lokke noen lokale til å kjøpe seg en billett eller to, og bli med på festen. Og Jazzlogen, som feirer sitt 30 årsjubileum i år, har utvilsomt en viktig funksjon på Moldejazz.

Sofia Jernberg og Kit Downes sammen med Trondheim Jazzorkester i Molde Domkirke torsdag kveld. Foto: Jan Granlie.

På Førdefestivalen, en av de ledende festivalene i Norge for folk- og såkalt verdensmusikk, presenterer de flere av artistene på sin åpningskonsert, hvor publikum får en smakebit på artister som skal spille i løpet av festivalen, noe jeg er overbevist om at får mange i lokalmiljøet til å kjøpe billetter til konserter de aldri hadde tenkt de skulle gå på. Og noe av den samme funksjonen har også Jazzlogen i Molde. Å vekke opp folket og sette i gang dagen.

Men denne fredagen føltes det som om street paraden ikke hadde hatt noen innvirkning på publikumstilstrømningen – i alle fall ikke på noen av de rene jazzkonsertene.

Festivalakademiet ruler

Hver formiddag på festivalen holder Jazznytt-redaktør Audun Vinger sitt Festivalakademi på Kafé Kurt på Plassen. Han har hatt ansvaret for denne seansen noen år, etter at Bjørn Stendahl hadde drevet den noen år. Og nå er han blitt virkelig drevet i faget, og avholder noen utmerkede og ytterst interessante intervjuer som passer godt for oss som er «oppe om morran».

I dag var hoved intervjuobjektet den amerikanske trommeslageren Makaya McCraven, som vi skulle høre senere på kvelden i Teatret Vårt. Og dette intervjuet var av en kvalitet vi her i Norge sjelden opplever live. Innsiktsfullt, opplysende, akkurat passe humoristisk og svært kunnskapsrikt. Anmeldelse av konserten med McCraven kommer jeg tilbake til senere i denne rapporten. Jeg håper av Vinger kan fortsette med disse formiddagstimene, for dette er jazzutdanning på høyt nivå for oss «vanlige» folk, som gjerne tar imot kunnskap på formiddagen.

Solid skivebom fra Berlin

Jeg startet dagens konsertrekke oppe i Storyville, i øverste etasje på Plassen. Her ble vi lokket til konsert med vokalisten og bassisten Natalie Greffel med begrunnelsen «En stemningsfull rebell i world-jazzens nye bølge».

Jeg liker rebeller i jazzen. Og med et nytt navn jeg ikke kjente til fra før, var det en enkel sak å velge denne konserten som første post på dagens program.

For å sitere programteksten hvor festivalen skriver: «En prisbelønt bassist og sanger med røtter fra Mosambik, oppvokst i Danmark og nå hjemmehørende i Berlin, har Natalie Greffel etablert seg som en uforglemmelig stemme i det moderne jazzlandskapet. Hennes musikk vever sammen afrikanske rytmer, brasiliansk sjel, og europeisk eksperimentvilje – alt båret av en stemme som både omfavner og utfordrer». Og de fortsetter: «Greffel kombinerer et dypt musikalsk alvor med en leken utforskertrang. Hennes lydbilde er like mangefasettert som hennes bakgrunn – en harmonisk kollisjon av rytmisk dybde, spirituell søken og urban kant. Med utdanning fra det prestisjetunge Jazz Institute Berlin og samarbeid med band som Radio Citizen og das KONSTRUKT, bygger hun broer mellom tradisjon og innovasjon». Det er klart at salt peanuts* måtte høre dette!

Deler av konserten med Natalie Greffel var pinlig dårlig, mener vår anmelder. Foto: Jan Granlie.

Hun ble introdusert nærmest som en av de nye stjernene på himmelen av ny jazz, kombinert med at hun var en ny stjerne innenfor den latin-pregede musikken. Og det relativt lite befolkede lokalet, var nok alle spente på denne nye «stjernen».

I beste fall kan vi kalle dette villedende markedsføring. For det er sjelden jeg har vært på en konsert, på festival eller klubb, og jeg har vært på mange gjennom mitt liv, hvor bookingen og markedsføringen har vært så feilaktig.

Natalie Greffel er en vokalist og bassist, som i Molde hadde med seg en gitarist som eneste følge. Og det hele ble fryktelig hjelpeløst og amatørmessig. Hun er en intetsigende vokalist, uten personlighet og tyngde, og hennes kunnskaper som bassist var nærmest katastrofal. Og hennes medbragte gitarist bidro overhodet ikke til å heve kvaliteten. En skivebom av en booking, og det var nesten så jeg syntes litt synd på den sikkert hyggelige kunstneren, som dessverre ikke hadde noe å komme med, på tross av reklamen i presentasjonen.

Etter konserten, i alle fall den delen av konserten jeg holdt ut, var pinlig dårlig, og ga bud på at satsingen på «den nye jazzen» ikke alltid er vellykket.

Trio med dårlig piano

Etter denne fadesen av en konsert, gikk det lang tid før det skjedde noe mer musikalsk på selve festivalen. Jeg ruslet rundt i byen, hørte det samme visetalentet Emil Tveit Husby, som jeg la merke til på gaten i fjor, og som gjorde utmerkede versjoner av kjente viselåter. Her har Molde et stort talent av en vokalist og, ikke minst gitarist, de må ta vare på. Jeg traff folk som hadde hatt samme opplevelsen av Natalie Greffel som meg, og det gikk litt for lang tid jeg måtte «slå i hjel», før neste post på programmet, noe som kan skyldes flere ting, men heldig logistikk var det ikke.

Klokken 17:00 var det bebudet konsert med den kritikerroste trioen til pianisten Liv Andrea Hauge nede i kjelleren på platebaren Fussy, mitt nye favorittsted i Molde. Men på grunn av dårlig piano, ble konserten flyttet opp til det gamle Kulturhuset og Kroa, som vanligvis huser jamene sent nattestid, og hvor de frivillige har sitt fristed.

Lokalet her er heller ikke ideelt for gode konsertopplevelser. Det er trangt, altfor varmt, ikke altfor sjarmerende og heller ikke her var pianoet tilfredsstillende. Men å høre Liv Andrea Hauge sin originale trio, hadde jeg gledet meg til å høre. Her fikk vi høre Hauge med fint og kreativt pianospill, bassisten Kertu Aer, som gledet oss stort i går med Emil Bø og Hans Hulbækmo, pluss trommeslageren August Glännestrand. Forrige gang jeg hørte trioen i originalbesetning av på jazzfestival i Belem utenfor Lisboa i begynnelsen av desember i fjor, hvor de gjorde stor suksess. Og suksessen fortsatte denne ettermiddagen i Molde.

Dette er blitt en svært velspillende og kreativ trio, hvor Hauges fine komposisjoner, som befinner seg innenfor den «norske tradisjonen», og som gir grunnlag for ytterst fint triospill. Hun er en pianist jeg synes bare blir bedre og bedre, og i originalsettingen føler hun seg trygg og veltilpass. Trommeslager Glännestrand er en drivende god utøver som tidvis minnet litt om Anton Eger, som de fleste kjenner fra Marius Neset sine band. Hans spill er energisk og driver de andre musikerne framover på en fremragende måte. Men i dag, som i trioen med Bø og Hulbækmo i går, var det bass-spillet til Aer som fascinerte meg mest, selv om konkurransen med de to andre var sterk. I går sammenlignet jeg spillet hennes med den, nesten, minimalistiske måten Charlie Haden spilte bass på. Men i dagens sammenheng var hun adskillig mer pågående og «tøff» i spillet, og var med på å løfte trioen til store høyder.

På grunn av varmen, jeg er sikker på at temperaturen inne i lokalet oversteg 50 grader pluss, måtte jeg ut og lufte «nepa» etter en stund. Men utenfor traff jeg Erlend Skomsvoll, en musiker jeg treffer altfor sjelden, så da ble Hauges trio bakgrunnsmusikk for en god samtale, noe som var helt ok. Men Liv Andrea Hauge Trio er et band adskillig fler enn den lille jazzpressen skal følge med på og regne med.

En original og spennende kirkekonsert

Det skjer ikke hvert år at jeg beveger meg opp i Molde Domkirke på konsert. Det skjer altfor ofte at lydforholdene i kirken ikke tilfredsstiller mine enkle krav til hva man kan ønske seg på konsert. Men denne ettermiddagen fikk jeg plass helt foran, hvor lydforholdene var upåklagelige.

Her fikk vi møte den svenske stemmekunstneren Sofia Jernberg og pianisten og organisten Kit Downes, sammen med Trondheim Jazzorkester, som gjorde sin siste konsert som AIR i Molde for i år. Nå kan kunstnerisk leder i Jazzorkesteret, bassisten Ole Morten Vågan, slappe av etter ni fantastiske år i administratorrollen, og overlate stafettpinnen til Heiða Karine Jóhannesdóttir, et skifte jeg gleder meg til å følge.

På denne kirkekonserten besto Jazzorkesteret av Sofia Jernberg – vokal og komposisjon, Kit Downes – kirkeorgel, piano og komposisjon, Marta Warelis – piano, Eirik Hegdal – saksofoner og klarinetter, James Alsopp – saksofon og klarinett, Espen Reinertsen – saksofon og bassklarinett, Eira Bjørnstad Foss – fiolin, Karoline Vik Hegge – bratsj, Sigrid Sand Angelsen – cello, Veslemøy Narvesen – trommer, Ole Morten Vågan – bass og Tor Brevik – lyd. Og jeg syntes vi fikk en utmerket konsert hvor komposisjonene til Jernberg og Downes utfordret Jazzorkesteret, som løste oppgaven på en fremragende måte.

Sofia Jernberg er en vokalist med et nesten usannsynlig stemmeregister. Hun sang, gurglet, resiterte og ledet bandet i de tre første låtene, som hun sto ansvarlig for, hvor komposisjonen «Masete» ble et høydepunkt for meg. Deretter fikk vi en avdeling/suite av Downes for kirkeorgel og stort orkester, som beveget seg mer i retning av samtidsmusikk enn «ren» jazz, og som ble nærmest perfekt fremført av det store orkesteret. Og helt på slutten fikk vi Downes tilbake på pianokrakken sammen med Warelis, som imponerte meg kraftig i Downes «suite», hvor hennes energiske spill beviste at hun er en av Europas mest spennende pianister. Blant musikerne i Jazzorkesteret merket jeg meg spesielt saksofonspillet til James Alsopp, som var kreativt og flott og som i en av Jernbergs komposisjoner, virkelig løftet bandet.

Lite heldig logistikk

Rett etter kirkekonserten var det duket for møte mellom Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og trommeslageren Øyunn. Men jeg måtte ta en liten pust i bakken etter den sterke kirkekonserten, så de fikk holde på uten meg opp i Storyville.

I Storyville har de i år bestemt at alle konsertene skal være «ståkonserter». Lokalet er ikke altfor stort, og skal man dømme etter rapportene jeg fikk etterpå, var at det var altfor fullt og altfor trangt og at trioen mye helle skulle ha spilt to etasjer lenger ned, i Teatret Vårt.

Men der hadde man bestemt at den relativt «hippe» trommeslageren Makaya McCraven skulle få husere. Til denne konserten var det solgt altfor få billetter, så i løpet av ettermiddagen og kvelden ble det sendt ut sms’er til alle festivalgjestene om at de måtte gå på denne konserten.

Makaya McCraven i Teatret Vårt torsdag kveld. Foto: Jan Granlie.

Nede i Teatret Vårt ville man presentere McCraven og hans musikere, også som «ståkonsert». Men det fikk våge seg. McCraven hadde med seg Marquis Hill på trompet, Junius Paul på bass og Matt Gold på gitar, og musikken var akkurat så «hip» og moderne som jeg hadde forventet. Jeg har hørt et par av hans plater, og den musikken vi fikk la seg fint til rette i det landskapet litt for mange plateselskaper mener er den «nye» jazzen. Han har spilt med blant andre saksofonisten Kamasi Washington, en av de amerikanske jazzmusikerne som skulle «redde» jazzen, uten at jeg tror særlig på akkurat det.

Musikken bandet spiller er av den typen som går inn i alle «hippe» miljøer, og i løpet av denne relativt lange europaturneen har kvartetten garantert fått en mengde nye fans. I Molde var det ikke mange nok tilstede til at det vil slå nevneverdig ut på platesalg eller nye konsertoppdrag på Vestlandet.

Jeg har tidligere bemerket at kroppen ikke lenger er som hos en ungdom. Ryggen tåler ikke mer enn fem minutter i stående posisjon. Derfor lurte jeg «hekken» ned på scenekanten helt ytterst på høyre kant, hvor ingen så meg, for at jeg skulle få fotografert. Men da fikk jeg beskjed fra en vakt at der kunne jeg ikke sitte. Jeg ba pent om en stol, men fikk beskjed at jeg kunne gå ut og hvile kroppen en stund, for så å komme inn igjen… Og det er aldri en god situasjon når man skal anmelde en konsert. Men jeg klarte å holde ut lenge nok til at jeg kan si at McCraven gjorde jobben sin, selv om det tidvis ble som en vanlig «en dag på kontoret».

Nå går vi inn i siste dag av festivalen. Neste års AIR skal avsløres på den oppsummerende pressekonferansen, noen av våre venner forlater byen, men vi skal holde ut for å se om logistikken og musikken hever seg etter gårsdagens uheldige «oppsett».