Musikere leverer i stor grad, men pinlig å se det skyhøye promillenivået på museet.
Hvor ble publikum av? Etter Tobias Sten, og før Kamelen, sto Maxwell for tur på Romsdalsmuseets fredagskavalkade. Men plassen foran scena var nærmest tom rett før andre artist skulle entre scenen. Litt etter litt samlet det seg konsertklare folk foran, men ikke med den helt store entusiasmen for å høre den verdenskjente soullegende Maxwell. Oppe på scena gjorde bandet seg klare, og etter en musikalsk intro og presentasjon av bandet, ankom Maxwell og tok tak i sin gullfargede mikrofon og sang med sin silkemyke røst. Dansemoves ble det også servert, med diverse mer eller mindre spontan koreografi basert på det han så i publikum.
Bandet var det ingenting å si på, de spilte som soulband fra USA som oftest gjør, med små dansetrinn, innlevelse, og ganske så tight spill. Men ganske fort ble det klart at Maxwell var misfornøyd med et eller annet. Han styret veldig mye på scenen, gikk frem og tilbake, prøvde å snakke med bandmedlemmer og backstage-personell, og var generelt veldig rastløs. Samtidig var han også en flørtepus med publikummerne, og flørtet og vinket uhemmet til alle som vinket til ham. Mellom sangene virket han også utrolig takknemlig for å være på Moldejazz og i Norge. Ved to anledninger kom han ut på scena vaiende med norske flagg, og sa flere ganger “thank you for letting us come to your country”.
Maxwell virket mer fornøyd med publikum enn med mange av sine bandmedlemmer på Romsdalsmuseet. Pressefoto fra Moldejazz.
Denne runddansen av å springe av og på scena, å løpe rundt og kjefte på bandmedlemmer, og å flørte med publikum ble rett og slett veldig slitsom å følge med på. Samtidig var publikum bare sånn halvveis interessert i musikken som ble spilt, og de fleste virket ikke å ha noe kjennskap til den i det hele tatt. Det var først da den ene sangen som “alle” har hørt, "Ascension (Don’t ever wonder)", ble spilt, at stemninga tok seg litt opp. Men da var konserten nesten over.
Det er mange som bør få kritikk etter denne konserten;
Maxwell selv var en skikkelig rotekopp, sprang ut og inn av scenen, og virket generelt ganske sur og irritert på bandet sitt, og hadde en noe usikker utstråling mot publikum. Musikalsk var det veldig flott, men når det er pakket inn i en slik setting, kommer musikken i andre rekke. Man klarer rett og slett ikke å konsentrere seg om det man hører, når det er så mye uro i bevegelsene til hovedpersonen.
Videre var det nesten pinlig å se det skyhøye promillenivået til enkelte på museet, og hvordan interessen for en av verdens største soulmusikere var så laber. Og den kritikken må da egentlig rettes til Moldejazz; en country-popartist fra ei lita vestlandsk bygd, en soul-legende fra New York, og en rap-kjeltring fra Bergen - hva har disse tre til felles? Ikke særlig mye, og selv om det er lett å forstå at det er mye som skal gå opp når man lager festivalprogram, er det nok en fordel om konsertene på Romsdalsmuseet består av variasjoner over et tema, fremfor tre så vidt forskjellige sjangerrepresentanter.
