Harry Mack: Portlands Peer Gynt

MoldePuls’ Endre Ruset i samtale med Harry Mack. Foto: Ayman Al Zarrad.

Da freestylevirtuos Harry Mack fra Portland skulle gjøre sin eneste konsert i Norge, ble det Moldejazz. Under konserten i Alexandraparken torsdag tok artisten publikum med seg og lot dem bli en del av selve versene og musikken. Moldepuls slo av en prat før han gikk på scenen. MoldePuls fikk tatt en prat med ham før hans opptreden i Alexparken torsdag kveld.   

Annonse:

Du arbeider med og snakker mye om improvisasjon og om hvordan jazz har inspirert deg. Du trekker også fram jazztrommetisten Art Blakey. Hvorfor jazz og hvorfor Blakey?

Jeg er selv trommeslager. Jeg har rappet omtrent like lenge som jeg har spilt trommer, fra da jeg var rundt ti år gammel. Jeg begynte å ta trommetimer samtidig som jeg skrev mine første vers og prøvde å finne ut hvordan man blir en MC. For meg har disse to tingene alltid gått hånd i hånd. Faren min var interessert i jazz og hadde en stor CD-samling. Han introduserte meg for folk som Miles Davis, Thelonious Monk, John Coltrane og Art Blakey and the Jazz Messengers. Musikken kom inn i livet mitt i svært ung alder. Når jeg øvde på trommer, lyttet jeg til de store jazzmusikerne. Ikke bare Blakey, som er en av favorittene mine, men også Philly Joe Jones, og min aller største favoritt, Max Roach. Tony Williams er også en av dem. Når jeg var sammen med klassekameratene mine, hørte vi derimot på «Freestyle Friday» på 106 & Park, så 8 Mile og lærte om hiphop. Begge innflytelsene kom inn i livet samtidig. På den måten har de alltid påvirket hverandre. For meg er en freestyle en trommesolo med ord. Virkelig. Når man koker det ned, er det rytmisk improvisasjon. Som trommeslager kan jeg høre mønstrene helt tydelig. Det er nesten som den ultimate cheatcode for en freestyler. Uten det rytmiske elementet kan du egentlig ikke freestyle. Så ja, det begynte tidlig.

Jeg tenkte litt på mitt eget første møte med kombinasjonen rap og jazz. Det var da jeg så US3 opptre på denne festivalen. For meg var det en døråpner, fordi rap fram til da først og fremst hadde vært noe i retning av gangsterrap og N.W.A. US3 åpnet en ny verden for meg, med et helt særegent lydbilde. Hvordan ser du på forbindelsen mellom jazz, rap og improvisert rap?

Jeg tror de flettes sammen på forskjellige måter. Det er noe av det mest interessante ved hiphop: sampling. Musikalsk sett rommer hiphop alle andre sjangre, nettopp på grunn av sampling, der de første hiphop-platene samplet disco, funk, soul og R&B. Etter hvert også jazzplater. Man fikk Native Tongues-kollektivet, A Tribe Called Quest og De La Soul, som virkelig gikk inn for å sample jazzalbum og artister som Roy Ayers og andre.

Som du vokste opp med?

Absolutt. Jeg ble født i 1990 og begynte å høre på hiphop mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Det første jeg lyttet til var mainstream-hiphopen som ble spilt på radio. Da jeg var elleve eller tolv år gammel, ble jeg interessert i 1990-tallets gullalder, som ble favorittsounden min. Jeg gikk glipp av den mens den pågikk, men jeg gikk tilbake og fordypet meg i den.

Mye har skjedd siden 90-tallet og gullalderen. Selv tilhører du en ganske annen epoke. Hvordan beskytter du og tar vare på håndverket ditt i den digitale tidsalderen? 

Menn som ser på bøker. Foto: Ayman Al Zarrad.

Ved aldri å fake det. Jeg later aldri som. Når jeg freestyler, improviserer jeg. Jeg får tilfeldige innspill og tilfeldige ord, uten å ha planlagt noe på forhånd, og insisterer på at det alltid skal foregå på den måten, som ekte improvisasjon. Etter hvert som jeg har fått større suksess og flere muligheter, for eksempel tilbud om å gjøre noe på riksdekkende fjernsyn, ønsker produsentene ofte å iscenesette det. De er ikke vant til at noe faktisk oppstår helt på sparket. For dem innebærer det en risiko: Hva kommer du til å si? Hva om du sporer helt av? Hva om du sier noe vi ikke kan godta? Hva om det ikke går bra. Jeg har måttet insistere på at dersom vi skal gjøre det, må det være fullstendig improvisert. Jeg har holdt på med dette så lenge at jeg vet at det kommer til å fungere. Det kan likevel være en utfordring å overbevise andre om at det kommer til å gå bra. Jeg ville aldri faket det. Jeg kjenner aldri ordene før der og da. Jeg ville aldri ha skrevet ned noe på forhånd. Null manus.

Når vi først er inne på det: Du har sagt at du elsker å skape noe ut av ingenting, og at det nesten føles som magi. Utdyp!

Å skape noe ut av ingenting er hele konseptet. Det som er spennende for meg, er å gå på scenen uten å ha med meg noe på forhånd, gjøre et nitti minutter langt sett og la publikum være en del av det. Derfor handler det i bunn og grunn om kommunikasjon. Det er også slik jeg tenker på freestyle. Og dette er enda en forbindelse til jazz: Jeg ønsker ikke bare å ha komponert en mengde raptekster som jeg har lært utenat og kan framføre. Jeg ønsker at det skal være et språk. Jeg prøver å snakke rappens språk. Uansett hvordan jeg føler meg på en bestemt dag, ønsker jeg å kunne uttrykke det autentisk gjennom dette språket. Det er det samme en improviserende jazzmusiker gjør. De snakker jazzens språk.

En kollega av meg sa at du framstår som en åpen antifysikalist. Han lurer på om freestylepraksisen din har frambrakt en slags uformulert teori om bevisstheten, eller refleksjoner over bevissthetens kilde… hvor kommer det fra?

Hvor kommer det fra … Jeg tror det kommer fra hele livet. Hele livet mitt kanaliseres inn og gjennom versene. Det er tjue år med øving og 36 år med livserfaring. Jeg kan ikke spesifisere hva som er inspirasjonskilden i øyeblikket. Jeg tror at når jeg gjør det så godt som jeg er i stand til, trer jeget mitt på en måte til side. Det er en klisjé å si det sånn, men det er slik det oppleves. Jeg vet ikke nøyaktig hvor det kommer fra. Jeg forsøker bare å ikke stå i veien, men å la det strømme gjennom meg. Jeg tror også de beste øyeblikkene oppstår når man ikke tenker, men bare lar det flyte. Det er bare der.

Når vi snakker om begavede kunstnere som går fullstendig opp i arbeidet sitt, sier vi ofte at de har fått tildelt “et gudbenådet talent” eller “skjenket en gave”.  Men du snakker mye om øving. Hvordan fungerer det? Hvordan ser du balansen mellom medfødt talent og beinhard trening?

Dersom jeg fikk en gave, var gaven en form for forbindelse til musikken som gjorde at jeg ble besatt av den med en gang. Men jeg tror ikke jeg fikk selve ferdighetene i gave. Jeg elsket ganske enkelt musikk. Allerede som baby krabbet jeg bort til høyttaleren. Jeg elsket Howlin’ Wolf og Muddy Waters. Blues var sannsynligvis min første store kjærlighet. Foreldrene mine oppdaget svært tidlig at jeg var helt besatt av musikk. Dersom jeg har fått en gave, er det altså kjærligheten til musikken. Bare det. Jeg vet ikke hvorfor. Alle ferdighetene mine har jeg tilegnet meg gjennom øvelse. Øving har alltid vært utrolig viktig for meg. Jeg begynte å spille fiolin da jeg var sju år og trommer da jeg var ti. Gjennom disse aktivitetene lærte jeg hvordan man øver, allerede før jeg begynte å like selve øvingen. Da jeg var sju år, likte jeg ikke å øve. Jeg kunne få raserianfall, gråte og si: «Jeg vil ikke øve!» Faren min svarte: «Du må øve dersom du skal ta disse timene.” Men etter at jeg begynte med trommer, og særlig etter at jeg begynte med rap, elsket jeg det jeg holdt på med så høyt at jeg nesten ikke kunne vente med å komme hjem fra skolen, gå ned i kjelleren og øve.

I Molde opptrer du i Alexandraparken foran en forholdsvis stor gruppe mennesker. På digitale plattformer ser vi deg ofte i situasjoner der du møter en liten gruppe mennesker og samhandler direkte med dem. Hvordan går du derfra til å stå på scenen foran et stort publikum? Annerledes? Vanskelig?

Det er annerledes. Det er ganske enkelt en annen måte å kommunisere på. På enkelte måter er det forskjellig, men på andre måter er det det samme. Jeg liker å gjøre begge deler. Når man er sammen med en liten gruppe, blir det svært intimt. Jeg kan referere til enhver liten ting som foregår innenfor den lille sirkelen vi befinner oss i. Når jeg står på en scene, er utfordringen å sørge for at flere tusen mennesker forstår og følger det jeg rapper om. Men vi som utgjør crewet på scenen har funnet forskjellige måter å gjøre det på. Vi bruker kameraer og lar folk sende inn ord. Vi utnytter teknologien som finnes, slik at en folkemengde på to tusen mennesker forhåpentligvis kan føles som en liten sirkel.

I Norge har vi et ord som ikke rimer på noe annet. Det er ordet «pølse» – hot dog på norsk. Finnes det noen ord i din verden som ikke har noe rim?

Ok, la meg bare være sikker på at jeg uttaler det riktig: «Pølse», er det slik?

Så avsluttes intervjuet at Harry Mack improviserer faktisk GREIER å finne et rim til pølse, utrolig nok. Mer røper jeg ikke. Men de som var i Alexandraparken torsdag kveld, fikk bekreftet nettopp Macks utenomjordiske evne til å improvisere bokstavelig talt hva som helst. Som premie for sin utrolige prestasjon gir Moldepuls han en gift-bag bestående av fire (Harry) Mack-øl fra Tromsø og en engelsk gjendiktning av Peer Gynt. 

Harry Macks opptrede i Alexparken var hans eneste opptreden i Norge i denne omgang. Foto: Ayman Al Zarrad.