Hvor er Hallgrim Berg når vi trenger ham?

Reolô - sannsynligvis en av de mest spennende konserten under Moldejazz. Foto: Jan Granlie.

I den senere tiden har undertegnede vært i frisk debatt med høyrepolitikeren og folkemusikkbæreren Hallgrim Berg etter an anmeldelse av platen Tvinnar på evighetens tråd med folkemusikktolkeren Malin Alander i ukeavisa Dag og tid. 

Annonse:

Her omtalte jeg henne og bandet som en utgivelse med «moderne folkkemusikk a la Gåte på sitt beste. Og det ville ikke Berg godta. Han mente at jeg, med min anmeldelse, ikke aksepterte den tradisjonelle, norske folkemusikken, og fremhevet i stedet seg selv om den som vet og kan det meste om denne musikkformen. Min anmeldelse førte til en sjelden debatt om anmeldelser av folkemusikk i avisa, hvor både jeg og «folkemusikkekseksperrten» Tellef Kvifte, som forsvarte min anmeldelse, fikk «passene våre påskrevet».

Dette var det første jeg tenkte på, da jeg entret det fantastiske og rustikke spillestedet Die Tankstelle for å høre det energiske bandet Reolô. For her fikk vi moderne folkemusikk akkurat slik den skal fremføres for at musikken skal nå ungdommen.

Bandet består av Anders Røine på vokal, gitar, langeleik og munnharpe, Hans Kjorstad på fele, synth og vokal, Rasmus Kjorstad på fele, oktavfele, langeleik og vokal, Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon, synth, munnharpe og vokal, og Magnus Skavhaug Nergaard på bass og vokal.

Og for en fest vi ble invitert inn til! Her var det drivende folkemusikk med rocka tilsnitt som ga alle i det fullsatte lokalet solar plexuser i ti runder (eller hvor mange runder en boksekamp kan vare), og hadde det vært mer plass inne i lokalet, hadde samtlige, inkludert eders utsendte, danset seg svette og glade.

Musikerne er fagfolk på området, og «peste på» med himmelsk tøff musikk, hvor mye var hhhentet fra deres to plater Andre sida (TA:LIK, 2020) og Dystopi Delete (Sheep Chase Redcords, 2025). Men også låter jeg ikke hadde hørt tidligere fra bandet.

Og å høre denne gjengen på klubb i et trangt og overfylt lokale, er en fryd for «hode, skulder, kne og tå», pluss hjerte og sjel. Med et, nesten, fandenivoldsk angrep fra scenen slo musikken oss nesten i svime, og etter en times heftige utladninger, sjanglet vi ut i Moldekvelden med nyvunnet energi som gjorde oss klare for kveldens siste konsert.

Jan Granlie artikler for MoldePuls under Moldejazz er et samarbeid med jazznettstedet salt-peanuts.eu.