Hva skal man egentlig godta av hyllester til Miles Davis?

Vår anmelder likte på ingen måte det han fikk høre fra Emma-Jean Thackray og gjengen hennes i går kveld. Foto: Jan Granlie.

For noen år siden spilte den britiske trompeteren Emma-Jean Thackray på Oslo Jazzfestival, og jeg møtte en tidligere Moldejazz-sjef (ingen nevnt) etter konserten. Og jeg har aldri sett den gamle festivalsjefen så forbannet. Han mente konserten hun gjorde på Oslofestivalen rett og slett var en katastrofe!

Annonse:

Onsdag kveld var den britiske trompeteren på Moldebesøk, hvor hun skulle gjøre en hyllest til Miles Davis – sjølvaste sjefen over alle sjefer innenfor trompetkunsten. Jeg gikk dit av en eneste grunn: For å sjekke ut om den trompetspillende damen fra Leeds virkelig var så «krise» som den tidligere festivalsjefen hevdet, om jobben på Oslo jazzfestival var en «dårlig dag på kontoret», eller om hun kunne levere varene i Molde.

For å si det med en gang: Hun leverte ikke varene! Jeg mener – du kødder ikke med Miles! Skal du hylle «mesteren» så skal du ha noe å fare med, og levere original, og gjerne nyskapende musikk, slik Miles endret jazzen fem eller seks ganger (de lærde strides om antallet). Med seg på scenen hadde hun trommeslageren Dougal Taylor, keyboardisten Elliot Galvin, som vi har hørt flere ganger med saksofonisten Marius Neset, og bassisten Matt Gedrych, mens hun i programmet er oppført med trompet, vokal, keyboards og gitar.

Jeg innrømmer glatt, at jeg ikke var innenfor dørene mer enn aller høyst nødvendig, for dette forsto jeg raskt at ikke førte noe positivt med seg. Og mens jeg satt utenfor og så stadig flere og flere hoderystende publikummere komme ut, ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det rette. Livet er rett og slett for kort for så dårlig og intetsigende musikk.

Noen hevdet at de kunne leve med innsatsen, helt fram til at hun begynte å synge, mens andre serverte relativt lange forklaringer i forsøk på å forsvare damen og bandet. Men det jeg fikk med meg var et tomt jazzrock-komp som overdøvet trompetspillet, og hvor det man kunne høre var relativt kjedelig, og langt fra hva man kan forvente av en Miles-hyllest.

Så hadde jeg planer om å avrunde kvelden med det LA-baserte bandet SML oppe på Storyville, men fant ut at det beste var å ta vare på de to utmerkede konsertene denne dagen med Michala Østergaard Trio og Sverre Sæbø Quintet, og se fram mot dagen i dag, og nye positive overraskelser og stålsette meg for enda en og annet nedtur.

Så mens mange benket seg inne på det utmerkede spillestedet og baren Die Tankstelle rett ved siden av Plassen, ofret seg for semifinalen i fotball-VM, klatret jeg heller de fem etasjene opp på rom 501 i «kollektivet» (som jeg fremdeles har helt alene) på Hotell Molde (som jeg mer enn gjerne anbefaler til andre), for å få noen timer tiltrengt skjønnhetssøvn (som om det skulle hjelpe på noe som helst).