I noen situasjoner vet Levi Henriksen hva han ville sagt med en pistol mot tinningen.

Onsdag 5.november besøker forfatter og musiker Levi Henriksen Molde for å snakke om sin seneste roman, «Lyset de døde ser».

Boka er en oppfølger til Henriksens debutroman, «Snø som vil falle over snø som har falt, som han slo gjennom med som 40-åring i 2004.

Før den tid hadde den tidligere journalisten gitt ut både en reiseskildring, en essaysamling og et par novellesamlinger. Blant annet. Og spilt i flere band. Også musikken vier han stadig mye tid. Vi kommer tilbake til det.

Foto: Nils Johansen.

Men la oss først konsentrere oss om den litterære siden ved den Kongsvingerfødte forfatteren.

Den siste romanen har fått en variert mottakelse. I Nettavisen mener Tor Hammerø at Henriksen har «skrevet en fantastisk, usentimental, varm og tidløs roman», og kaster terningen til seks.  Også Stein Roll i Adresseavisen er begeistret. Han kaster terningen til fem og mener blant annet at man står overfor «en rocka roman» hvor «det er musikk i nesten hver setning..»

VG på sin side er betydelig mer behersket og Sindre Hovdenakk synes det hele blir noe platt og at boka, store ord til tross, «har lite litterær spenning». Terningen ender på tre. Mellom disse to ytterpunktene finner man en relativt nøktern Aftenposten og en ganske så positiv Dagsavisen. Nok om det. Det beste er uansett å lese selv, kanskje etter å først å ha opplevd forfatteren live når han om en drøy uke inntar scena i Storyville på Plassen. Det er helt sikkert ikke bortkastet tid å høre på en fyr som blant annet har både Hemingway og Ramones i bagasjen.

Vi tok nylig en prat med ham om den nye boka og litt andre saker vi lurte på.

Den siste romanen din sies å være en oppfølger til det som mange betrakter som ditt gjennombrudd, «Snø som vil falle over snø som har falt» fra 2004; 21 år er lang tid. Samtidig har du også gjennom disse årene i stor grad litterært sett befunnet deg i et univers som har mye til felles med boka fra 2004. Når skjønte eller visste du at debutromanen din ville få en slags konkret oppfølger? Har skrivingen mellom disse bøkene vært viktig for at det skulle bli en oppfølger?

- Jeg skylder den boka veldig mye, at jeg skrev den for 21 år siden har gjort at jeg har klart å livnære meg som forfatter (og etter hvert også musiker igjen) i 20 år. Og du har helt rett i at bøkene mine alle dreier seg som Skogliuniverset, selv når handlingene i noveller eller romaner foregår et annet sted, så er som regel de jeg skriver om fra Skogli. Når det gjelder det å vite når «Snø vil falle over snø som har falt» skulle få en oppfølger, er det litt vanskelig å svare på. Jeg tenker svært sjelden på en bok etter at jeg har skrevet den ferdig, i hvert fall ikke før folk spør: Men hvordan gikk det videre? «Snø vil falle over snø som har falt» har dog aldri helt sluppet taket. Kanskje er det fordi det var min første roman, og at jeg alltid har følt meg veldig i slekt med Daniel Kaspersen, mer enn noen av de andre romanfigurene mine. Samtidig visste jeg at hvis jeg skulle skrive en oppfølger så måtte Mona Steinmyra, Daniels kjæreste og etter hvert kone være død. Hvorfor? Fordi Daniel Kaspersen som figur gjør seg best i oppoverbakke. Så skjedde det privat at kona til min beste venn ble syk og døde i løpet av noen måneder. Det ble bensin på bålet. Og da jeg en morgen våknet opp med setningen «Mona døde en tirsdag», visste jeg at jeg var i gang med «Snø II», og jeg plutselig hadde starten. 

Du skriver ofte om tap, håp og forsøk på forsoning. Hva gjør at du stadig vender tilbake til disse temaene?

- For å parafrasere både Aksel Sandemose og Flannery O’Connor, så er vel det de eneste temaene det er verdt å skrive om, eller sagt på en annen måte, jeg finner det vanskelig å skrive uten tap, håp og forsøk på forsoning, eller i hvert fall fornemmelsen av disse temaene. Dette er noe som berører oss alle, og det er jo også temaer som er helt uuttømmelige. Jeg liker å utsette folka mine for prøvelser, ofte store prøvelser, for så på en måte klare å komme seg i land. Henning Kvitnes sa en gang om en av mine bøker «at han elsket en lykkelig slutt, som virkelig har kostet». Det synes jeg var godt sagt.

Hvilken av dine utgivelser, la oss begrense oss til romanene, har vært den vanskeligste å jobbe frem? Fortell oss gjerne litt om hvorfor og hvordan prosessen forløp.

- Det er også litt vanskelig å svare på. «Like østenfor regnet» fordi jeg skrev den om en haug med ganger, og den ble noe helt annet enn jeg kanskje hadde tenkt. Jeg føler vel det er den romanen jeg liker minst. Samtidig var «Her hos de levende» svært tung og vanskelig å skrive. Dette er romanen om min far, og jeg tenkte at dette er virkelig beksvart, vil noen ha interesse av å lese dette? Og ikke minst, hvordan er det mulig å gjøre et virkelig menneske om til en romanfigur, spesielt når det er din egen far, men ja, folk ville lese den og folk likte den. I ettertid er det en av romanene jeg er mest stolt over. 

Musikken har fulgt deg like tett som litteraturen og du er skapende på begge fronter. Muligens et svulstig spørsmål, men hvem er viktigst; musikken du skaper for litteraturen du skaper, eller litteraturen du skaper for musikken du skaper?

 - Oi, her vet jeg ikke om jeg helt forsto spørsmålet, men jeg fikk engang et spørsmål fra en kvinnelig journalist som spurte: «hva er viktig for deg, musikk eller bøker?» Jeg sa at begge deler var like viktige. «Men» fortsatte hun, «hvis noen satte en revolver mot tinningen din og ba deg velge, hva ville du svare da? «Skyt», repliserte jeg. Så ja, hva skal jeg si? Min musikk og min litteratur glir over i hverandre, og det skjer bare mer og mer. Når jeg for noen år siden leste inn lydbøker av de to første novellesamlingene mine, slo det meg brått at veldig mange setninger jeg trodde jeg hadde kommet på til rocketekster, i virkeligheten først hadde dukket opp i bøkene mine, ofte er det også motsatt. Sangtittelen «Som Glomma skynder seg mot Fredrikstad for å bli hav» oppdaget jeg først at var en linje i novellen «Søstrene Bergkvist». På samme måte dukker linjer fra sangene mine opp i bøkene mine. Vet ikke om jeg egentlig svarer på spørsmålet ditt, men jeg tror musikeren gjør meg til en bedre forfatter – og motsatt. Ekstra vittig er det at i februar så slipper Levi Henriksen & Babylon Badlands ut sitt sjette album, «Sverige». I romanen «Tolv ord fra Oskar Maier» skal den fornavnløse fortelleren, som heter Henriksen til etternavn, reise rundt i Sverige med tog for å skrive sanger til et album som skal bli hans siste. Det heter Sverige..

Levi Henriksen er snart også aktuell med ny musikk. Foto: Privat.

Hvem er din største musikalske helt? Finnes det én artist eller ett band som tidlig var utslagsgivende for at dette, DETTE vil jeg interessere meg for?

 - Jeg har så mange musikalske helter at dette er nesten umulig å svare på, men Johnny Cash er av mine absolutt største forbilder. Jeg er stolt over å si at jeg har digget ham siden tredjeklasse, og aldri har fornektet ham. Bob Dylan, Ramones og James McMurtry har også alle hatt en stor påvirkning på meg, om en på forskjellige faser i livet. Og la oss ikke glemme Henning Kvitnes, da jeg så Young Lords i byparken i Kongsvinger i 1980 – jeg var 16 – var første gangen jeg virkelig tenkte, at akkurat dette skal jeg drive med også.

Og tilsvarende for litteratur?

 - Jeg tror jeg må si Ernest Hemingway, hans innflytelse på meg har vært enorm. Du vil knapt være i stand til å se det i bøkene mine, men måten han snakket om å skrive, og måten han omtalte det å være forfatter, hva du måtte forsake, hva du måtte prioritere, det har aldri sluppet taket i meg.

Og der slipper vi Levi Henriksen i denne omgang. Den som vil høre mer kan sikre seg sin(e) fribillett(er) til arrangementet som er i regi av LiMR (Litterarturhus Møre og Romsdal) og Molde bibliotek her. Man vil da kunne høre Henriksen i samtale med Endre Ruset. Levi Henriksen blir også å høre på Averøy bibliotek 4.november og Aure bibliotek 6.november.