Man ble slått i trynet på den riktige måten

Høylytt og bra med Hedvig Mollestad Trio i Storyville torsdag kveld. Foto: Knut Sørbø.

Det gikk hardt for seg i Storyville torsdag kveld. Og kanskje burde jazzklubben vurdere stående publikum på slike konserter, mener vår anmelder.

Annonse:

Riff-baserte gitar- og bassløp, utforskning av dynamikk, og flørt med publikum er kjennetegn på Hedvig Mollestad Trios konserter, og også hva vi som var til stede i Storyville torsdag fikk oppleve. Trioen, som har spilt sammen i over 15 år, har et sterkt musikalsk bånd seg imellom og kjenner hverandres spillestil og humor godt nok til at enhver raritet på scena ikke lenger overrasker noen av dem.

Musikken starter, og man blir slått i trynet. På den gode måten. Hvis man først skal bli slått i trynet, så ønsker man at det er på denne måten. Ampene skrudd helt opp, effektpedalene på helt riktig setting, og trommenes steinharde og presise slag. Men ikke for det – trommeslager Ivar Loe Bjørnstad er ikke en som bare dunker løs. Han tilpasser spillet sitt med presisjon og følsomhet overfor sine medmusikere som gjør at han ofte ender opp i bakgrunnen som akkurat den støttende grunnmuren trommene i rock bør være. Frontfigur og gitarist Hedvig Mollestad briljerer med sine rå gitarriff, sine mange og utbroderende soloer, inspirert av flere sjangre og band enn jeg kan telle på begge hender, og i samspill med bassist Ellen Brekken er det ikke annet å gjøre enn å headbange og digge det som skjer foran oss. «Visste ikke at vi skulle på rockekonsert» hører jeg fra siden av meg. «Trodde vi skulle på jazzklubben, jeg.» Nei, dette er rockekonsert, og jeg glemte øreproppene hjemme og begynner etter hvert å angre litt på det. Men det får bare stå til.

Steinharde og presise slag fra trommeslager Ivar Loe Bjørnstad, som hadde pyntet seg med sin Arsenaldrakt i Storyville torsdag kveld. Foto: Knut Sørbø.

Så kommer vi til min tidligere omtalte «instrument of the week»-spalte. Trommesett, el-gitar og bass, hva kan være så spennende med den instrumentasjonen, da? Bassist Ellen Brekken byttet halvveis ut i konserten fra el-bass til kontrabass. Da var bandet over i den rolige avdelingen, med låta Ding Dong. You’re Dead, og viste frem den jazza versjonen av seg selv. Men etter dette var det rett tilbake tilbake i rockeverdenen med The Rex. Uten å bytte tilbake til el-bassen! Jeg brukte et minutt eller to på å fordøye det. Selvfølgelig kan man bruke kontrabass til rock, men det er ikke noe jeg ser ofte. Med riktig lydsetting, riktige effekter, og ikke minst riktig spillestil, som Ellen Brekken nettopp er den rette til å stå for, er rock på kontrabass nøyaktig like fett som på el-bass. Dette ønsker jeg meg mer av!

Dette var rockemusikk på sitt beste for en som mer enn gjerne hører sjangre gå over i hverandre og se spilleglede og flørt med publikum slik som bare Brekken og Mollestad kan med sine flokete kabler som blir med ut til publikum for litt nærhet. Men kjære Storyville. Jeg skjønner at gjennomsnittsalderen for publikummet deres ikke er 27 år. Men når det er rockekonsert, så vil jeg stå oppreist. Det blir for dumt å sitte fast på en stol når det er et band som gir alt, som rocker og digger, og serverer oss headbang-musikk fra øverste hylle. Så får heller de som trenger en stol hente seg det, men denne konserten burde vært gjort for et stående publikum. Det hadde både de rockelystne publikummerne og det ivrige bandet fortjent.

Del artikkelen
Facebook X E-post
Neste
Neste

Fem millioner til utviklingsprosjekter – kan Molde spare penger på å samarbeide?