Ane Brun høster strålende kritikker for sitt nyeste album. Her fotografert av Petter Sele under Moldejazz i 2020.
Etter utgivelsen av Ane Bruns nyeste album før helga er det vanskelig, ja praktisk talt umulig, å finne anmeldelser som ikke er positive.
Her lokalt begynte det med Hogne Bø Pettersens anmeldelse i Romsdals Budstikke før helga. Noe terningkast er ikke å skimte, men han oppsummerer sin anmeldelse med at «Albumet er intet mindre enn en synthpop-messig triumf av et album, som viser en artist i stadig utvikling, og som bare blir bedre og bedre på reisen.» Det lukter en slags terningsekser av slikt.
Og Bø Pettersen er ikke alene om å sette pris på den nye utgivelsen.
I Dagsavisen kaster veteranen Geir Rakvaag terningen til seks og konkluderer med at Ane Bruns siste album er «et vakkert og selvsikkert album». Ando Woltmann i Morgenbladet trekker på sin sin side frem at «Selv om lydbildet forblir av det kjølige slaget er det som albumets følelsesregister sakte, men sikkert, tiner og byr på både forsoning og, etter hvert, helbred. Med sin sedvanlige klarhet, i både fremførelse og innpakning, er Ane Brun fremdeles reiseguiden du kan regne med gjennom emosjonell brottsjø.»
Også Aftenpostens Eivind August Westad Stuen liker det han hører og gir albumet fem av seks stjerner. Han synes albumet er en suggerende lydreise gjennom Ane Bruns sinn og en plate som absolutt fenger.
Og slik går det egentlig slag i slag hos praktisk talt alle anmeldere, både her hjemme og ut internasjonalt; POP Matters gir plata åtte av ti og svenske Aftonbladet gir den fire av fem. Den eneste smule behersket omtale som vi har klart å finne er GAFFAs anmeldelse som er noe blandet.
