MOLDEJAZZ, LØRDAG 19. JULI, DAG 6

Så er vi i land! Jeg klarte å gjennomføre Moldejazz 2025 med relativt gode stilkarakterer, tror jeg. Kanskje fordi den siste dagen ikke kun ble brukt på konserter og «heng» med gamle venner, men at jeg også satte av tid til andre ting. Og da snakker jeg ikke om å gå på Røkkeløkka for å se MFK knuse Strømsgodset.

Det er håp for ungdommen

På dagens Festivalakademi, fikk vi en ytterst interessant samtale mellom Audun Vinger og den amerikanske gitaristen Julian Lage, som hadde mange spennende synspunkter på livet som jazzmusiker. Deretter snakket den gamle festivalsjefen Hans Olav Solli på inn- og utpust om det planlagte jazzopplevelsessenteret sterke krefter i byen jobber for, før festivalen skulle oppsummeres av «de høye herrer og dame», og det skulle avsløres at bassisten og vokalisten Esperanza Spalding skulle få oppdraget som neste års Artist in Residence (se egen nyhetssak). Deretter ble det konsert med byens jazzfremtid. Inne i Teatret Vårt fikk vi møte det som har fått navnet Landslinja for jazz Molde videregående skole, ledet av barytonsaksofonisten Jenny Frøysa og keyboardist med mye mere, Petter Dalane.

*Elever fra landslinje for jazz tok for seg musikken til Sun Ra. Foto: Jan Grønlie.*

I løpet av de siste årene har Landslinja for jazz ved Molde videregående skole etablert en unik opplæring i jazz gjennom gehørmetoder i samarbeid med Jazzlinja NTNU i Trondheim og Molde kulturskole. På scenen sto 20 sultne jazz-elever på jazzlinja som vanligvis spiller både standardlåter, moderne jazz og egenkomponert. Flere av skolens elever går årlig videre på utøvende studier og flere elever fra det aller første kullet på Landslinja er i ferd med å etablere seg som profesjonelle musikere.

Gjennom tre dager jobber elever og profesjonelle musikere tett sammen frem mot konserten lørdag ettermiddag. I samråd med Landslinjas faglige mentor fra NTNU, Jenny Frøysa, har de i år valgt å gå en litt annen, men vel så spennende vei: De skulle tolke musikken til Sun Ra!

Jeg hadde tenkt at en slik konsert raskt kunne bli som en slags elevkveld på en Folkehøgskole, men der tok jeg skammelig feil. For i denne gjengen med unge musikere er det utrolig mye talent, spilleglede og kunnskap som, jeg tror ville satt en rekke mer drevne, norske storband et godt stykke utover sidelinjen. For her var det en gjeng musikere som gledet seg til å «ta tak i» den helt særegne musikken til Sun Ra.

I bandet inne i Teatret Vårt fikk vi, ved siden av Petter Dalane, som en slags Sun Ra i front og Jenny Frøysa som solid støttespiller i saksofonrekka, høre Angelica Frøholm Sæter på fløyte, Jørund Solli Os, Jørgen Hernborg, Brage Ølmheim og Boghan Skidan på saksofoner, Martin Herskedal og Paris Dawarzarei på trompet, Niklas Meek på trombone, Iuliania Lazurchenko på vokal, Mathias Vikør Skarseth på gitar, Ruben Kristoffer Storbakk Skeide på tuba, Linnea Hofinger Jünge og Tobias Eikrem-Rånkes på piano, Markus Emblem og Une Myklebost Gran på bass, Fiona Wallin Norenberg på vibrafon, Alex Lytvynchuk, Colin Nogva Gjølme og Amalie Dahl Hole på trommer og perkusjon.

Sun Ra og hans Arkestra er historisk en av Sambandsstatenes mest interessante jazzensembler, som ble startet på midten av 1950-tallet og ledet av keyboardisten/komponisten Sun Ra fram til hans død i 1993. Gruppen regnes som en pioner innen afrofuturismen. Siden 1995 er Arkestra blitt ledet av saksofonisten Marshall Allen, som har vært Arkestra-medlem siden 1958, og som nylig passerte 101 år, fremdeles «still going strong».

Jeg hørte Sun Ra Arkestra for noen år siden på klubben Alice i København, og jeg må si at den versjonen av Sun Ra Arkestra vi fikk servert denne ettermiddagen, var fullt på høyde med det litt aldrende «holdet» jeg hørte i København. For her var det mye ungdommelig mot og entusiasme, og med fremragende veiledning av Dalane og Frøysa, ble dette en deilig, morsom og håpefull seanse. For i det store orkesteret er det mange som markerte seg som utmerkede solister, og hele bandet var preget av et løst og fint ensemblespill. Merk deg navnene, og følg med på hvem som om noen år kommer ut fra Jazzlinja ii Trondheim og som skal erobre den norske jazzscena!

Grunnen til at jeg godt kunne klare en uke til

Etter noen timer utenfor «festivalbobla», var jeg på plass i Teatret Vårt igjen, for å høre den amerikanske gitaristen Julian Lage. Jeg har hørt mye om gitaristen, men aldri hørt han i sine egne prosjekter. Han hadde mye fint å melde på Festivalakademiet tidligere i dag, da vi fikk nok en interessant samtale mellom han og Audun Vinger. Men å snakke om sin kunst, er en «idrett» amerikanske musikere er dyktige til, og det er ikke alltid slik at god taleførhet og god markedsføringsevne har noe med god musikk å gjøre, men her hadde det akkurat det.

På scenen sto han tett sammen med bassisten Jorge Roeder og trommeslageren Joey Barron, og gjennom en times sett, fikk vi en konsert som ristet all festivalslitenhet og trøtthet ut av kroppen.

Julian Lage var tilbake på Moldejazz etter å ha imponert under 2022-festivalen, både med John Zorns Terese De Avila på åpningskonserten og i prosjektet The New Masada Quartet. Den gang spilte han med musikere som Bill Frisell, Gyan Riley og Kenny Wollesen, og ble, i ettertid, omtalt som et av jazzens store gitartalenter.

Siden den gang har Lage spilt utallige konserter og festivaler, og han har virkelig innfridd forventningene. Med sitt nyeste album Speak to Me, på Blue Note Records, som ble Grammy-nominert og hyllet på årsbest-listene uansett sjanger «over there», har han ytterligere befestet sin posisjon i toppsjiktet av internasjonale jazzmusikere.

Jorge Roeder kommer fra Peru, og har, blant annet, samarbeidet med musikere som Gary Burton, Nels Cline og John Zorn. Som en del av Julian Lage Group ble de Grammy-nominasjon i 2010 for beste samtidsjazzalbum for Sounding Point.

Og Joey Baron er en trommeslager med en kilometerlang CV. Han startet sin profesjonelle karriere med å spille med Carmen McRae og Al Jarreau. Senere jobbet han med Chet Baker, Stan Getz og Hampton Hawes, og han har gjort i underkant av ti utgivelser i eget navn. Ellers har han gjort plater med John Abercrombie, Toshiko Akiyoshi, Laurie Anderson, Tim Berne, David Bowie, Bill Frisell, Fred Frith, Jim Hall og, ikke minst, med den danske gitaristen Jacob Bro.

Jeg har hørt Baron blant annet i 40-årslaget til Bro, hvor jubilanten hadde samlet en rekke musikere og venner til en lang konsert i KoncertKirken i København, hvor Baron satt bak trommene hele kvelden, hvor han «kompet» en rekke danske musikere og poeter gjennom en utmerket seanse som varte i flere timer.

Konserten vi fikk servert, på sølvfat, i Teatret Vårt, ble kanskje høydepunktet på årets Moldejazz. De tre, utmerkede musikerne var så samspilte og «tette» i kommunikasjonen, at det var en fryd. Lage er en gitarist som, jeg føler, tar gitarspillet til fjorårets Artist in Residence, Bill Frisell, flere skritt framover i riktig og kreativ retning. Han skriver nydelige komposisjoner, som jeg følte kunne vært plassert rett inn i «den amerikanske sangboken», men som i trioens behandling fikk en helt personlig og nydelig vri. Vi fikk «rene» jazzlåter, komposisjoner som lå tett på americanaen, shuffle, litt rock og noen deilige ballader, som det relativt fullsatte teatret virkelig elsket.

Roeder var en relativt ny bassist for meg. Men det er ikke siste gang jeg skal «låne øre» til denne fantastiske musikeren. Han avfyrte noen solide soloer, og i triospillet lå han hele tiden tett på Lage. Han kommenterte gitarspillet på en fremragende måte, og soloene var spennende og innsiktsfulle.

Og bak, ved siden av og foran og over, styrte Baron det rytmiske slik jeg aldri har hørt ham tidligere. Og jeg har hørt han noen ganger. Her var det gjennomgående mye humor i spillet, som sendte små spark og «meldinger» til de andre, som gjorde trioen fullkommen.

*Julian Lage og Jorge Roeder fotografert av Jan Granlie.*

Alle jeg snakket med etter konserten var enige med salt peanuts* sin utsendte om at dette var en konsert som ville gå inn i historien som en av de helt store i Moldejazzhistorien. Og, for meg, rettet denne konserten, og konserten tidligere på dagen med ungdommenes tolkninger av Sun Ra, opp mye av det litt negative innrykket jeg hadde av gårsdagen.

……….

Akkurat nå serveres det tung bass, og ikke stort annet, mellom glassene med irsk øl, på andre siden av gaten. Det er lørdag kveld i «Andeby», og lokalbefolkningen er ute og «jazzer», uten at de har hørt en eneste tone med improvisert musikk. Og det føler jeg har vært et av problemene med årets Moldejazz. Bookingen av artister har vært nyskapende og, i hovedsak, litt i utkanten av det vi forventer på Moldejazz. De fleste av banda kan være utmerkede og fremadrettede, men så lenge «ingen» vet hvem de er, så selges det heller ikke nok billetter til byens og regionens publikum. Og, som jeg har nevnt tidligere, kan man ikke bare «snu» programmet til å skulle nå ungdommen, uten å gi ungdommen som ikke bor her, eller har tanter, onkler eller foreldre de kan bo hos i byen denne uka, rabaterte billetter (studentpris eller lignende) og et billig overnattingstilbud. For å reise på jazzfestival koster «skjorta», selv om man reiser til byen på billigste, kollektive måte.

Faren er at Moldejazz skal bli et sted hvor overklassen kan meske seg i god musikk, og spise og drikke på byens mange restaurasjoner, er derfor stor. Og det er noe de som styrer festivalen må ta tak i umiddelbart. Hvis ikke risikerer Moldejazz å få store problemer med den spennende delen av det kunstneriske, og i stedet bli en eneste, stor, ukelang, folkefest for moldensere og folk fra distriktet, som ikke bryr seg om annen musikk enn den som tyter ut av de mange restaurantene og pubene som garantert redder årsomsetningen denne uka, mens arrangørene av jazzfestivalen må slite med røde tall i regnskapet. Og det ønsker vi jo ikke.

Nå er det bare å pakke en ytterst svett bagasje etter ei uke med nesten skremmende sommervær i Molde. Jeg har vært i byen på mange jazzfestivaler, og jeg kan ikke huske at temeperaturene har ligget på dette nivået som i år gjennom hele uka. Og med de klimaendringene vi nå opplever, kan det være fare for at dette gjentar seg oftere, men hvor også faren for ekstremvær i andre enden av det meteorologiske absolutt er til stede, hvor bagasjen man medbringer hjem lukter mer av mugg enn av svette.

I e mær enn klar førr Moldejazz i veke 29 næste år!

Nå trur I at I kunne ha tålt ei veke te

Musikere leverer i stor grad, men pinlig å se det skyhøye promillenivået på museet.