Country for folk som ikke liker country
Dette er ikke en anmeldelse, det er en slags refleksjon over hva som traff Bjørnsonhuset i går kveld, og om hva som bør være veien videre i samarbeidet mellom Moldejazz, Best Western Swing og det som bør bli et stadig større entourage.
Det finnes en tid, slik jeg husker det tidlig i dette årtusenet, på et nachspiel i Parkvegen 71 at det fra min gode venn, forfatteren Torgeir Schjerven, ble uttrykt et sterkt ønske om å fremskaffe en ung fyr som hadde vært så flink å jodle tidligere i uka (det kan ha vært Bjørnsonfestival eller jazzfestival). Ja så begeistret var forfatter Schjerven at han tilbød seg å betale taxi for jodleren og også stille med en tusenlapp om det kunne komme til litt jodling i disse sene nattetimer.
Og Bjørn Tomren var ikke vond å be, han innfant seg ganske så kjapt, og jodling ble det. Slik har dagene og årene gått, med mye Bjørn Tomren i monitor, innen vidt forskjellige sjangre, vi har blitt gode venner, Bjørn og jeg, og med det er siste rest av habilitet og kanskje også objektivitet i ferd med å forsvinne ut av denne artikkelen, som i sin reneste form egentlig ikke skal handle (bare) om den tidligere Stjernekamp-vinneren.
For det skal handle om Best Western Swing, som sitt faste stjernegalleri til tross, i sine kjedeligste stunder kan minne om litt for kjapt og virtuost utøvd heismusikk, men i sine beste stunder, og det er der de som regel er, er en oase av humor, kreativitet og musikk som egner seg til å misjonere for nær sagt hvilken musikksjanger det skal være.
Sterk line-up i Bjørnsonhuset tirsdag kveld. Foto: Samuel Pettersson.
Så når Stian Carstensen og kobbelet hans sammen med Moldejazz har funnet ut at det er en god idé å invitere inn både freninger (Ola Kverneberg) og den tidligere nevnte Tomren, som heller ikke kommer fra overvettes urbane strøk – ja, da må det da for pokker kunne tilfredsstille et publikum som nesten alltid synes hjemmelaga er best. Og bra ikke bare fordi de folka som allerede er nevnt er med, nei da, også fordi det som da utgjør det utvidede Best Western Swing også synes det er helt naturlig, og en styrke for hele konseptet, at Bjørn Tomrens livsledsagerske Åse-Britt Reme Jakobsen kommer inn, blir gitt ganske god plass de nesten to timene klokken 21:00-konserten varer, og umiddelbart inntar posisjonen som landets ubestridte countrydronning. Intet mindre. Men kronen på hennes verk denne kvelden, eller hatten på hodet, om man vil, burde og kunne ha vært at hun gjorde dette iført en rosa cowboyhatt. I en konsert som allerede var spekket med humor og ironi fra så vel Carstensen som Tomren, ville det vært plass til det.
Åse Britt Reme Jakobsen var en sterkt medvirkende årsak til at det tok skikkelig fyr i Bjørnsonhuset tirsdag kveld. Foto: Samuel Pettersson.
Han ser lettere forvirret ut, den godeste Stian Carstensen, der han med sin sekkepipe kaller på Dagros, morgengry og kanskje en og annen ond ånd? Foto: Samuel Pettersson.
Vi skal heller ikke glemme at vi som var på konserten klokka 21 også fikk den bonusen at Siri Nilsen kom inn mot slutten og bidro med Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate». Helt perfekt.
Hylles den som hylles bør. Det var en del av dem tirsdag kveld. Foto: Samuel Pettersson.
Men altså, og nå kommer vi til saken; dette konseptet må få lov til å vokse videre på kommende festivaler. Vi befinner oss i en del av landet hvor det florerer av unge og ikke fullt så unge musikktalenter (kan være greit å ha dette å støtte oss på, i en tid hvor fotballprestasjonene ikke er helt på høyden) som i høyeste grad bør være aktuell for neste versjon av det utvidete Best Western Swing. Og la oss begynne med for eksempel Tuva Halse og Rino Sivathas i tillegg til dem som utgjorde gårsdagens konstellasjon. Det vil bli bra, det vil bli folkelig og verden vil bli et bedre sted. I det minste vår del av verden.
Og hva hvis ikke? Vel, da kan man kanskje koble Bjørn Tomren med Brian Eno og Robert Fripp. Kan bli tilgjengelig musikk av slikt også så lenge Tomren er med. Det meste bruker funke.
Publikumsreaksjoner
Det var vanskelig å finne noen som ikke var fornøyd etter tirsdagens konsert i Bjørnsonhuset.
Vera, Molde.
Dette synes jeg var helt fantastisk - masse overskudd og energi. Og levering på mange nivåer fra alle musikerne. Jeg synes det er veldig kjekt å se Stian Carstensen tilbake i form, både verbalt og musikalt. Bjørn og Åse Britt er en uslåelig duo. Hun matcher hans mørke bass. Og Ola Kvernberg: fantastisk virtuost. Han krydret det bra. Jeg ble glad og oppløftet. jeg er veldig fornøyd. Veldig stas å høre Bjørn synge noen nye låter. Terningkast 5,avslutter Romsdals Budstikkes kulturansvarlige.
Liv Randi, Molde
Veldig gøy. Det er en voldsom musikalsk bredde i alt. Det var det veldig gøy å få med seg. Man hører så mye. Jeg er sikker på at alle som har vært på konserten sitter igjen med en egen opplevelse. Det er masse forskjellige stilarter, forteller Liv Randi som ikke har planer om å g å på andre konserter under Moldejazz.
Kjetil, Bergen (opprinnelig fra Elnesvågen).
En fantastisk prestasjon rent musikalsk og instrumentalt av hver enkelt. Og det med å kombinere sang, humor og ekstrem kompetanse på instrument; det kan ikke bli bedre, sier han og gir terningkast sju. Senere i dag skal han høre Emma Stenbakken på Romsdalsmuseet.
