Trøndernes dag i Molde, og da snakker vi ikke om fotball!

MOLDEJAZZ, ONSDAG 16. JULI, DAG 3:

Vi er nådd halvveis av årets Moldejazz, en festival som spenner vidt i musikalske uttrykk, og egentlig perfekt for oss som best kan like at musikken har noe med jazz å gjøre. Da blir valgets kval ikke like vanskelig som det har vært gjennom hele festivalens historie, hvor vi har vært tvunget til å droppe konserter vi gjerne skulle ha hørt, men som har måtte vike på grunn av enda mer spennende, musikalske opplevelser.

Denne dagen hadde virkelig Trondheim Jazzorkester tatt over byen og festivalens episenter på kulturhuset Plassen, med en lang kveld med orkesteret i en rekke, større og mindre konstellasjoner. Det var dagen for virkelig å feire bandets 25-årsjubileum, samtidig som de fikk vist fram hele orkesterets bredde i rollen som årets Artist in Residence.

Hele kulturhuset Plassen ble tatt i bruk, og der var, i hovedsak, dagens «kjerne» i bandet som fikk boltre seg i de forskjellige etasjene, men også med noen «gjester», som har vært innom bandet på forskjellige prosjekter. For det er et prosjektorkester av dimensjoner vi snakker om. De har en idé om å gjøre minst to forskjellige prosjekter per år, og da kan det gjerne være nesten to helt forskjellige orkestre, men helst med den som akkurat da er musikalsk leder for ensemblet som et slags knutepunkt eller anker.

Nå er bassisten Ole Morten Vågan den kunstneriske lederen for bandet. Og denne uka som AIR er vel hans siste oppdrag som «sjef», før stafettpinnen går videre (vi får vite hvem som tar over senere i dag, men jeg har mine mistanker, men velger å vente med avsløringen til i morgen). Og prosjektet Plassen Takeover, var et formidabelt punktum for noen ytterst suksessfylte år for Vågans oppgave å holde styr på dette monsteret av et orkester.

Trondheim Jazzorkester startet i Kafe Kurt. Alle foto Jan Granlie.

Fra klokken 17:00, og helt til DJ-ene og karaoken tok over ved midnatt drev Vågan oss rundt i de forskjellige lokalene på Plassen som en slags «rottefanger». Men i stedet for en fløyte, som historien viser at rottefangeren brukte, fikk vi Vågans, bokstavelig talt, «walking bass» i front for bandet, til og fra de forskjellige konstellasjonene. Det startet ute i Kafé Kurt, med fanfare med noen blåsere stående på «avsatsen» oppunder taket, mens andre av musikerne sto på «scenen». Deretter fulgte vi lydig med Vågan inn i Teatret vårt, hvor fanfarene, skrevet av Maja Ratkje, fikk «smelle» mellom veggene.

I Trondheim Jazzorkester på denne maraton-konserten fikk vi oppleve stor kunst av vokalistene Thea Grant og Maja Ratkje, fiolinisten Ola Kvernberg, trompeteren Eivind Lønning, trombonistene Emil Bø og Guro Kvåle, saksofonistene Åsne Fossmark, Eirik Hegdal og Signe Emmeluth, pianisten og keyboardisten Anja Lauvdal, vibrafonisten Amund Storløkken (med tidvis «walking vibraphone»), trommeslagerne Veslemøy Narvesen og Håkon Mjåset Johansen og bassist, konferansier og kunstnerisk leder Ole Morten Vågan.

Noen hadde kanskje ønsket at noen av deres tidligere, internasjonale samarbeidspartnere skulle dukke opp i noen av konstellasjonene, men det var overhodet ikke nødvendig, da man hadde et ensemble med deler av «kremen» av norske jazz- og improvisasjonsmusikere i «stallen».

Kvelden ble delt i to deler, slik at alle fikk mulighet til å få med seg alle konstellasjonene, og etter den heftige åpningen, valgte jeg å bevege meg opp i Storyville, for å høre konstellasjonen Synthesizers Orchesta, med Thea Grant, Eivind Lønning, Eirik Hegdal, Signe Emmeluth, Maja Ratkje, Anja Lauvdal og Veslemøy Narvesen, alle traktere synthesizere i en ytterst spennende sekvens, hvor en av ideene bak Jazzorkesterets filosofi, det å lytte til hverandre, var en hovedbestanddel.

Etterpå ble vi møtt av et rent swinglag utenfor med Ola Kvernberg i spissen, før jeg vandret ned igjen til Kafé Kurt, for å høre Duelling Trombonjos, med Emil Bø og Guro Kvåle i en heftig duosetting som befant seg milevis fra Glen Miller, J.J. Johnson og Kai Winding, eller andre «streite» trombonister fra jazzhistorien. Dette er en frittgående duo hvor man ikke tar gisler, men kjører på i et relativt rått og heftig lydunivers, som er ytterst fascinerende.

På taket på Plassen var det Djer, det var noe de kalte Akusmatisk Salong – som var et lydverk av Anja Lauvdal  og Eivind Lønning, hor musikken hadde base i Jazzorkesterets rike katalog, det ble vist konsertvideo med bandet satt sammen av Sigurd Ytre-Arne, og mellom de to settene/avdelingene fikk vi liflig taffelmusikk i Kafé Kurt med Midtnorsk jazzsenters leder, Bjørn Willadsen på piano.

Innimellom var flere av oss nærmest tvunget til å bevege oss ut i friluft, for å få igjen pusten og få luftet både kropp og øreganger. Og hele kvelden sydet og kokte det i hver krik og krok i det store kulturhuset.

Dette ble en kveld for evigheten, hvor Trondheim Jazzorkester nærmest fikk «kvittert» for samarbeidet med Moldejazz gjennom 25 år. En historie som startet med «mirakelkonserten» med Chick Corea, som en oppstart av orkesteret, og helt fram til i dag, hvor de som foreløpig siste post på programmet, i går gjorde konsert med saksofonisten Sigrid Aftret, som jeg dessverre ikke fikk med meg.

Men det stopper ikke der. Hver morgen er det frokostseminar med forskjellige temaer om og rundt jazzutdanningen på NTNU i Trondheim, den såkalte «Jazzlinja». Og på gårsdagen Festivalakademi ble kioskvelteren og sommerlektyren, som Festivalakademiets leder, Audun Vinger kalte det, boken «Å lytte med kroppen – musikalsk imitasjonslæring i praksis og teori» presentert med samtale med Erling Aksdal (tidligere leder for NTNU Jazzlinja), Eirik Hegdal (nåværende leder for NTNU Jazzlinja og tidligere kunstnerisk leder av TJO), Jenny Frøysa, musiker og lærer ved Jazzlinja og Mattias Solli, som er filosof og førsteamanuensis i universitetspedagogikk ved NTNU, som har vært redaktør av kioskvelteren og produsent for en video laget av Aksdal og pianisten Petter Dalane om problemstillingen man drøfter i boken.

Samtidig som denne feiringen pågikk, startet konsertene på Romsdalsmuseet, hvor programmeringen var rettet mot det yngre publikummet, som undertegnede holdt seg på behørig avstand fra. Og Dianne Reeves sin konsert i Bjørnsonhuset måtte vike plassen for denne happeningen. Et valg jeg er glad for at jeg gjorde.

Karaokelåten på andre siden av gaten for mitt utmerkede hotellrom, var The Kids sin landeplage «Forelska i lærern» i det jeg nådde puta og gikk i et fortjent koma etter å ha rundet av kvelden med gode venner man, stort sett, kun møter en gang i året.