Dagen da det var pianoet som snakket

MOLDEJAZZ, TIRSDAG 15. JULI, DAG 2:

Andre dagen på årets Moldejazz er over, og jeg kan ikke forstå at det ikke har gått lengre tid.

Det drar seg mot midnatt andre dag, og over gaten, på den irske rastaurasjonen, er det litt bedre plass enn i går. Men det er bare å vente. For når musikken i Aexandraparken er over, så fylles Storgata opp av lokale- og regionale horder, som er i byen for å «jazze».

Jeg tenker litt på hvordan de utenlandske musikerne og pressefolka som er i byen reagerer på folks adferd denne uka. Det blir nesten som jeg tenkte for en del år siden, da jeg var på jobbtur for å beskrive nordmenns gjøren og laden i den danske byen Hirtshals. Og det var, for å si det mildt, ingen positiv opplevelse.

Men hvis man sammenligner bylivet i Molde under festivalen med andre festivaler i andre byer i andre land, finner man raskt en stor forskjell. Og det har med alkohol å gjøre. Når det er festival i Molde (også i Kongsberg), så går byen fullstendig av hengslene og konseptene, og det skal «jazzes» uten at man dermed trenger å høre en eneste konsert, og det skal drikkes alkohol – i bøtter og spann. En norsk spesialøvelse som ikke alltid er like sjarmerende – særlig hvis man selv ikke er på samme «nivå».

Nå kan det kanskje høres ut som eders utskremte har frekventert over i «de gules» rekker, og er blitt en motstander av alkohol, men det er omtrent så langt fra sannheten det er mulig å komme. Jeg setter usedvanlig stor pris på en god burgunder eller en rød en fra Piemonte. Men i de senere årene har jeg forsøkt å holde det i hjemlige former. Jeg føler ikke lenger det er nødvendig å bedrive utagerende opptreden med hujing og skriking iført billige, rosa cowboyhatter kjøpt på gaten, samtidig som magasinet Folk er folk blir tilbudt. Men nok om det. Vi har vært gjennom andre dag av Moldejazz 2025, og jeg føler at ting er i ferd med å gå seg veldig godt til i «Andeby».

Jason Moran skal ha vært flink til å følge tangentenes ordre tirsdag kveld. Foto: Jan Granlie.

Det er pianoet som snakker

Jeg startet dagen på pressekonferanse med vinneren av SpareBank 1 SMN JazZtipendiat, vokalisten Karoline Wallace, som med en drøy million på konto skal lage konsert med Trondeheim Jazzorkester på festivalen i 2026 (se egen sak under notiser).

Deretter bar det over til Molde Rådhus, som igjen blir benyttet til konsertlokale, etter at festivalen for en generasjon siden, droppet å bruke stedet fordi de fikk Molde kino, fordi lydforholdene i rådhuset var vanskelig. Onde tunger påstår at lydforholdene er så dårlige i dette bygget som troner på byens torg, at politikerne på bystyremøter ikke har mulighet til å høre hverandre, noe som kanskje er like greit.

I går spilte Karin Krog Trio med John Surman i rådhuset. En konsert jeg ikke fikk med meg, men rapporter fra de som var der, kunne melde om gode lydforhold. Det har tross alt skjedd noe på konsertlydfronten siden 1960-tallet.

Og denne ettermiddagen skulle vi få overvære solokonsert med pianisten Jason Moran. Og egentlig kunne jeg stoppet her, og rolig lent meg tilbake og gjort forsøkt å memorere en strålende konsert. Vi hørte Moran i går, sammen med Trondheim Jazzorkester, og en av mine få innvendinger til den konserten var, at jeg ikke syntes vi fikk høre Moran nok. Derfor var en solokonsert med han, noe jeg virkelig hadde sett fram til.

Og for en konsert vi fikk! Jason Moran er en historieforteller av rang. Mellom låtene skapte han en nærhet mellom scene og sal mange musikere har mye å lære av. Han kunne nesten ha opptrådt kun med introduksjonene til låtene. Men så fikk vi, heldigvis, hans gudommelige pianospill i tillegg.

Han gjorde flere komposisjoner av Duke Ellington, blant annet en fantastisk versjon av «Black and Tan Fantasy», og den nydelige balladen «Melancholia». Han gjorde egne komposisjoner, blant annet en jeg ikke fikk med meg navnet på, men som var gjort for et internasjonalt dansekompani. Han trakk fram og fortalte varme historier om sine forbilder og spilte låter av sine mentorer Muhal Richard Abrams og Jaki Byard (bare de to skaper en spenning i låtvalget som gjorde konserten til en stor opplevelse). Han gjorde en låt om sin lokale barbershop i New York, og han serverte oss originalt og ytterst spennende pianospill som fascinerte kraftig.

Jeg har en følelse av at det, i den amerikanske jazzen, finnes to skoler for nåtidige pianister – Bill Evans og Keith Jarrett. Men denne konserten avslørte at Jason Moran har skapt sin egen retning, hvor han skaper en ny «skole» med disse to plassert i hver sin fot, og med hans originale og nesten minimalistiske, og tidvis maksimalistiske spill på toppen, lager han sin egen «stil», hvor jeg kunne fornemme blant annet Philip Glass og elementer fra hans mesterverk, filmen Koyaanisqatsi av Godfrey Reggio fra 1982. Innimellom det vi kjente fra før som noen strålende komposisjoner, la han inn, enten noen «buldrende» sekvenser i pianoets dype underliv, som var gjentagende, men som endret seg med små elemtenter hele tiden, eller han la seg høyt oppe i registeret, og lyden i det utmerkede Steinway-flygelet skapte musikk, i alle fall ikke jeg, hadde hørt tidligere.

Han uttalte etter Ellingtons «Black and Tan Fantasy» at det var pianoet som spilte og at han bare fulgte «ordre» fra pianoet. Om det hadde vært så enkelt, kunne nesten hvem som helst ha gjort det han gjorde denne kvelden. Men det må en ytterst dyktig pianist til for å få pianoet til å snakke slik han gjorde denne drøye timen.

Han gjorde noen gudommelige ballader, med elementer både fra swingepoken og det nyere. Og hele vegen var det en nærhet og intensitet i spillet som ga de mange fremmøtte solide hakeslepp. En ytterst hyggelig og deilig konsert, som vil gå inn i Moldehistorien som en av de aller beste konsertene.

«Klævejazzen», lenge leve

For noen år siden gjorde brødrene Lauritz Heitmann Skeidsvoll og Isach Skeidsvoll en duokonsert på Moldejazz, som Fire Flate-redaktør Arild Rønsen slaktet solid. Noe som forteller mye mer om Rønsen enn om de to brødrene fra Kleive. Konserten kom i etterkant ut på plate, som fikk utmerket omtale her på salt peanuts*.

I bandet Rapid Light, hvor de hadde med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Rino Sivathas, leverte de jazz fra den beste delen av den amerikanske jazztradisjonen, med saksofonisten Pharoah Sanders som en slags ledestjerne.

Fra første tone i Lauritz sin tenorsaksofon, låt dette som noe vi hadde drømt om disse to dagene, og at det var akkurat dette vi trengte. Lauritz er en utmerket tenorsaksofonist, som har akkurat den «tyngden» i spillet jeg savner hos flere norske og europeiske tenorsaksofonister. Han spiller ytterst kreativt, og hans sikkerhet i improvisasjonene innehar en urkraft ytterst få musikere innehar i dag. Og ved pianoet «harvet» Isach over tangentene som var de hans største fiende. Han er en fantastisk pianist, som jeg ofte har hørt i Bergen på Tedans-konsertene på Øvre, hvor han er en av drivkreftene. Men å få han uten at han har ansvaret, gjorde at han kunne slippe seg enda mer løs og servere oss pianospill som ligger i arven etter McCoy Tyner, med hans mer moderne «angrep» på tangentene på toppen. Fantastisk!

Og bak «harvet» Håker Flaten slik vi har lært å kjenne ham, fra trioen The Thing og til hans amerikanske prosjekt Young Mothers. Her tas det ingen gisler. Her kjøres det på med en energi (nesten) ingen bassister gjør han etter. Og lengst til høyre fikk vi utmerket og drivende trommespill av den nye, lokale trommehelten Rino Sivathas, som skal gjøre sin egen konsert senere i uken, og som er jamansvarlig i de sene nattestimer. I presseteksten fra festivalen står det om bandet: «Sammen skaper denne kvartetten et hypnotisk lydlandskap der spirituell jazz møter ren urkraft. Forvent et konsertøyeblikk der alt kan skje – intenst, rått og fullstendig uforutsigbart». Det eneste jeg ikke er enig i her, er at vi ikke kun fikk ett stort konsertøyeblikk, men en hel time spekket med en rekke strålende og utsøkte musikalske øyeblikk.

Poesi og jazz

Aja Monet er en Grammy-nominert surrealistisk bluespoet. Født og oppvokst i Brooklyn, New York, vant hun den legendariske Nuyorican Poets Cafe Grand Slam-tittelen i poesikonkurransen som 19-åring og følger den lange tradisjonen med poeter som deltar i og organiserer seg i sosiale bevegelser.

I presseomtalen forteller festivalen at «diktene hennes er en kraft av gravitasjon – en grunnleggende tiltrekning som alt dras mot, vurderes gjennom og handler ut fra. Verkene hennes beveger seg konstant mellom opprinnelse og konsekvens, og lar dem eksistere i dialog med hverandre».

I bandet hennes finner vi saksofonisten Marcus Strickland, keyboardisten Brian Hargrove, bassisten Micah Collier og trommeslageren Zach Morrow, som alle var med for å fremheve og legge cool musikk til Monets tekster, som ble fremført med stor overbevisning og tyngde. Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få med meg alle budskapene i tekstene hennes, men det var tydelig at kjærlighet, i alle former, var viktige faktorer.

Her i Norge er det sjelden vi får høre poesi og jazz i tett forening. Det må i så fall være hos Jan Erik Vold og hans mange, spennende prosjekter opp gjennom årene. Men hans poesifremføring blir helt annerledes enn det nesten «rap»-aktige vi får fra Monet. Hun er ei sterk dame, som klarer å få fram sine budskap, noe som falt i god jord hos de mange stående publikummerne i Storyville.

Og i det dette skrives, fra rom 508 på Thon hotell, ljomer Åge Aleksandersens «Levva livet» med lokale bidrag for fulle halser (på alle måter) på utsiden. Men nå kryper den gamle til sengs, for å være klar for tredjedagen av årets Moldejazz. Og da er vi halvveis, og før vi aner ordet av det er det natt til søndag, og de siste krampetrekninger tvinges ut av byens og regionens glade kropper.