Om Aja Monet og håpet om en bedre verden
Tirsdag 15. juli, Storyville, Aja Monet, 22.00
Det var en litt oppgitt Aja Monet som entret Storyville scene tirsdag kveld; hun hadde vært på lang reise, og var fortvilet over å ha mistet ferga og måtte vente en lang stund kvelden før. Men nå var hun likevel glad for å være til stede, langt hjemmefra, for å fremføre sitt verk. Aja Monet er en New York-basert lyriker, aktiv i de sosiale miljøene og opptatt av å bidra til et samfunn hvor mennesker ser og er rause med hverandre. Publikum i den litt over halvfulle salen fikk i litt over en times tid få kjenne på energien og det brennende ønsket om en bedre og snillere verden, både gjennom tekstene og den svært gripende fremførelsen til denne engasjerte og velrennomerte Grammy-nominerte lyrikeren.
Klare budskap fra Aja Monet i Storyville tirsdag kveld. Foto: Jan Granlie.
Bandet, bestående av Marcus Strickland på sax, Brian Hargrove på keys, Micah Collier på bass, og Zach Morrow på slagverk, var en upåklagelig kvartett i seg selv. Uten Monet kunne dette også vært en spennende jazzkvartett, men som backing for den velformulerte dikteren fungerte de utmerket. Særlig må trommis Zach Morrow trekkes frem, som en som bidro sterkt til billedliggjøringen av tekstene. Et eksempel var på diktet “Unhurt”;
“We will be hurt
and it will feel lonesome and sickening
and you will wonder what has gone mad in the world
you will question everything
beginning with yourself
you may even wish you owned a rifle
a knife
a proper fist”
I denne delen av teksten, illustrerte Morrow “a rifle, a knife, a proper fist”, ved å lage skyte-, kniv-, og slag-lyder på trommene. Og i flere av diktene levde han seg veldig inn i tekstene ved å rope tilsvar eller bekreftende stønn. I noen tilfeller var Aja Monets opplesning som en opplevelse av å være i en svart menighet, som jeg selv har vært så heldig å få oppleve ved en reise til USA; hun leste, repeterte, og deklarerte sine sannheter, og bandet svarte. Men selv om dette kunne minne om en slik kirkelig, religiøs opplevelse, var også religion noe som Aja Monet stilte seg kritisk til. I diktet “Every media minute”, formulerer hun seg slik;
“The christians are clinging to their god
more than ever before
rickety religions reveal rickety men
been there done that
I want a god no american can worship
I want a god who doesn’t want to be worshiped
wo isn’t insecure or condescending
I want a god who doesn’t put borders around heaven”
Også her en sterk kritikk, og et ønske om en bedre og snillere verden, gjennom en bedre og snillere gud. Selv om mye av kritikken i tekstene hennes var rettet mot de store, strukturelle og samfunnsmessige tingene, var det i de nære relasjonene, de personlige følelsene, at hun satte fokuset sitt. Og ofte på en manifesterende måte, med mye repetisjon. “my love, my love, my love, my love”, repeterte hun i sitt første dikt. Og på denne måten trakk hun publikum inn til seg, og publikum virket overbevist.
Lucas, Hanna og Fimke er frivillige for Moldejazz og likte det de hørte i Storyville tirsdag kveld.. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Kveldens seanse var mer enn en diktopplesning med musikk til, noe en slik fremføring fort kunne ha stått igjen som. Det var en helhetlig, åndelig opplevelse, og ikke minst en estetisk opplevelse. Med sine blå fletter, sine nydelige blomsteroppsatser på note- og mikrofonstativ, såpebobler som hun blåste ut mot bandet sitt, og sin helhetlige sceneopptreden, ga Aja Monet oss en flott opplevelse både for ører, øyne, kropp og sjel. Og publikum fikk mye å ta med seg til videre refleksjon ut i den varme sommernatta.
