Men noe er som det ennå bør være
Et par uker før han fyller 86 år er en av våre mest folkekjære poeter på tur med jazz og lyrikk. Jan Erik Vold har vært i Molde flere ganger tidligere, i ulike settinger, og trekker fortsatt nærmest fullt hus, selv på en dag da det også skjer mye annet i byen.
Konserten begynte folkemusikalsk med at Jon Pål Inderberg spaserte inn døra med sopransaxen sin, og gikk lokalet rundt mens han nærmest hilste på publikum tonalt. Velkommen til konsert. Deretter inntok Jan Erik Vold og resten av bandet scena, Magne Arnesen, piano, Andreas Dreier, kontrabass og Fredrik Villmow, trommer, mens Inderberg skiftet til barytonsax.
Bandet innledet med Do you know what it means to miss New Orleans, og fortsatte med et kresent utvalg jazzstandards, Lars Gullin, selvsagt Blåmann fra Vold/Chet Baker-albumet og litt til. Alt som ramme for poetens lyriske vokal. Vi fikk også et eksempel på Inderbergs særegne poesi. Barytonspillet hans er også i en egen klasse, varmt, robust og fantasifullt. Vi har hundrevis av gode alt- og tenorsaxofonister her i landet, men Inderberg er en gigant som burde inspirere flere til å utforske mulighetene som ligger i det større hornet.
Det er i år 58 siden Jan Erik Vold og John Pål Inderberg møttes for første gang. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Kompet var lett og elegant, og det var en fornøyelse både musikalsk og visuelt å følge det intuitive samspillet mellom Arnesen og Dreier, mens Villmow med nyansert trommespill sørget for å bidra til at skosålene våre beveget seg.
Det ble ekstranummer, Duke Ellingtonbluesen Things ain’t what they used to be (visstnok skrevet av hertugens sønn Mercer). Der fikk vi også høre poeten scatte noen takter unisont med Inderbergs sax, hvoretter publikum kom seg på beina i stående applaus.
Dette var siste konsert på turneen, men snart skal en nyslått 86-åring og spellemennene ut på nye eventyr, blant annet til Svalbard. Things ain’t what they used to be?
