En komiker med både brodd og hjerte
Det er en relativt kort liste over ting jeg savner med å bo i hovedstaden:
1. Bussen går hver tiende minutt
2. Standup-show
At Molde får et bedre kollektivtilbud enn FRAM står som en utopi, men standup har virkelig meldt sin ankomst denne høsten. Etter å ha vært på Rasmus Wold i august og Jørgen EP i september, var det endelig Jonis Josef sin tur til å entre scenen i oktober! Med annonsering om et utsolgt O’learys tidligere på kvelden stiller man krav til at hovedpersonen må levere.
Og levere, det må også publikum. Det hele starter med at Jonis forteller om hvor bra publikum var i Førde og Ørsta, og fortsetter med en advarsel om at hvis du snakker med sidemannen eller scroller på mobilen underveis så kan du gå bakerst i lokalet. I teorien er det topp og showet fortjener virkelig oppmerksomheten din, men i praksis er avbruddene hvor han eskorterer publikummere bakover mer distraherende enn hva enn de gjorde for å fortjene det, samt at nå involverer det absolutt alle i salen og ikke kun de i umiddelbar nærhet. I tillegg så hadde mange i publikum høy nok promille ved showstart kl. 21:00, som kan være medvirkende årsak til uønsket oppførsel. Arrangørkoordinator Theodor Lund kan ta en snartur tilbake til tegnebrettet og dobbeltsjekke om det er riktig vurdering.
For meg er Jonis mest kjent gjennom “Kongen av Gulset”, en lett fordøyelig humorserie på NRK om oppvekst, vennskap, identitet og kultur. “Kaktus” er en god fortsettelse i et annet format, som også inkluderer mørkere tema som rasisme og psykisk helse. Vi møter en mer reflektert, moden og nærgående komiker som kombinerer humor og sårbarhet. Det er et ærlig tilbakeblikk på livet hans hvor han forteller om oppvekst, om tilhørighet, om kulturforskjeller, om suksess, om sammenbrudd og til slutt om en forsoning. Publikum kjenner seg igjen, selv om erfaringene han forteller om er spesifikke for han. Det å gjøre det personlige til allemannseie er hans styrke på scenen.
Han forteller om hvordan det føles å stå med en fot i hver kultur, den somaliske og den norske. Han formidler hvordan hverdagsrasisme og fordommer kan oppleves uten å være moraliserende. Han lar misforståelser og klønete glimt av hverdagen bli morsomme i stedet for vonde, men får publikum til å se absurditeten i det. Det er ikke lenger kun et standup-show, det er blitt et viktig innlegg om rasisme og privilegier i Norge.
Han deler historier om veien til jobben som aksjeanalytiker, valget mellom det trygge og å følge drømmen, for så å betro seg om å leve med kreditorene på nakken, om rusmisbruk og om å dytte bort familie, venner og kjæreste. Selvforakt og selvdestruksjon. Han utdyper hvordan han ble inspirert av Islams fem søyler og skaper sine egne. De er karriere, familie, venner, kjærlighet og selvet - og han snakker åpent om hvordan karrieren nesten veltet de fire andre. Det gjør at han oppsøker sine røtter og reiser til Somalia hvor han tilbringer tid med søskenbarnet Koronto. Han er barnesoldat og Jonis får satt livet i perspektiv igjen.
Jeg synes det veksler sømløst mellom opp- og nedturer, latter og alvor. Det er selvinnsikt og samfunnskritikk om hverandre. Det løfter standup til å være personlig, politisk og veldig menneskelig, men humoristisk. Alltid med varme og respekt. Men det er tydelig at han vil mer enn å få folk til å le, han ønsker å få folk til å forstå.
