Ørkenblues i Alexaparken
Ja! Dette er Moldejazz for meg! Å trekke til Alexparken og høre noe man normalt ikke ville ha hørt!”, utbrøt en venninne av meg etter konserten. Bombino, gitarist og musiker fra Niger, ga oss en konsert og en opplevelse det var umulig å stå stille til. Ved første lytt var dette noe spesielt, og folk sto og vugget litt frem og tilbake, men forsto ikke helt verken taktarten eller hvordan musikken skulle nytes. Dermed hadde jeg mine tvil om dette var noe som ville slå an i parken. Men så feil kan man ta! Etter de to første nummerne, byttet slagverkeren over fra djembe til trommesett, og Bombino byttet fra akkustisk gitar til elgitar, og det ble også sunget noen strofer innimellom. Det ble med ett mer “spiselig” for Moldepublikummet. Med dette skiftet fulgte enklere taktarter, og bluesskjema som moldenserne kjenner så godt. Dette minnet meg om at min tidligere professor i populærmusikkstudiet mente at “hvis hvite folk skal danse, så må alle fire slag i takten markeres”. Dette hadde nok Bombino fått med seg, for alle fire slag var markert, og parken danset!
Det ble fine rytmer å bevege seg til i Alexparken torsdag under festivalen. Foto: MoldePuls.
I løpet av konserten var det variasjon i både groove og melodikk, fra en mer reggea-inspirert groove, til ganske tradisjonell blues. Men hele tiden med en veldig loop-basert og flytende gjennomføring, som i enkelte tilfeller kunne få den mest edru publikummer til å havne i en slags transe. Soloene gikk og gikk, over samme skjema over lengre tid, og på et tidspunkt kom jeg i tanke om de lange seansene man kan oppleve i norsk folkemusikk. Runddansen bare går og går, og fela holder den samme melodien gående igjen og igjen. Faktisk kunne faktisk Bombinos musikk på mange måter sammenlignes med en god norsk gangar, hadde bare gitaren vært byttet ut med fele.
Besetningen på fire, bestående av el-bassist, to el-gitarer, og trommesett, holdt koken, og det ellers allerede så varme publikummet ble ikke akkurat kjølt ned av den tettpakka dansinga. Parken var ganske så fullsatt etter et nydelig sett av Fay Wildhagen like før, som jeg tipper de fleste egentlig var der for. Og det var ikke bare ungdommer som ville overvære vår nye venn fra Niger, parken var fullsatt av både yngre og eldre, i mangel på en bedre formulering. Og felles for alle sammen var at de lot seg fenge, og ikke klarte å holde bena i ro. Men på et tidspunkt var det virkelig også nok. Konserten ble for ensidig og for lang, halve tiden hadde nok holdt når det var såpass lite variasjon. Men for min del var dette et første møte med en ny og spennende musiker, og en sjanger jeg har lite kjennskap til fra før; ørken-blues. Som i denne varmen sikkert kan døpes om til Molde-ørken-blues.
Takk for dansen, Bombino!
