Jan Granlie om den fjerde dag: En dag for ung energi.

MOLDEJAZZ, TORSDAG 17. JULI, DAG 4

Det er alltid en dag under Moldejazz man bare må «senke trykket» og ta seg inn etter noen dagers store og heftige konsertopplevelser. Og dagen etter den vanvittige konsertmaratonen med Trondheim Jazzorkester, passet det perfekt med den første festivallunsjen på Seilerhytta. Sola steker fremdeles slik den (nesten) alltid skal og bør på jazzfestivaler, men som er ytterst sjelden i Molde,  hvor det går mange år mellom hver gang man opplever en hel uke i denne byen, jazzfestival eller ikke, hvor gradestokken ikke beveger seg under 25 grader pluss.

Hett og tett i Fuzzykjelleren med Aer, Bø og Hulbækmo. Foto; Jan Granlie.

En kort båttur ut til Seilerhytta på vakre Hjertøya, en standard øl i plastglass og utmerket spekemat, sammen med en «sambygding» fra Innlandet, og mysing i sola over mot byen, domkirka, Røkkeløkka og Hatleliblokka har aldri vært vakrere enn denne dagen. Jeg senket skuldrene, nøt utsikten, folkene og den eneste friluftstilnærmingen jeg har hatt denne uka, før dagens «dont» innenfor den improviserte musikken skulle ta løs.

Mer «Klævejazz»

Det ser ut som det lille tettstedet Kleive, lenger inn i fjorden, har blitt et arnested for utmerkede jazzmusikere. Det lille stedet er, visstnok, blitt landskjente for sitt bordtennismiljø, en idrett undertegnede ikke har den minste kunnskap om eller fascinasjon for. For to dager siden skrøt jeg hemningsløst av brødreparet Lauritz og Isach Skeidsvoll. Men det jeg ikke var klar over da, var at trommeslageren i bandet, Rino Sivathas også var fra Kleive. Og denne tidlige ettermiddagen åpnet han «ballet» for eders utskremte.

Han har de siste årene gjort seg bemerket på den norske jazzscenen med en fremoverlent og visjonær stil, som de sier i programteksten. Parallelt med sin deltagelse i flere ulike prosjekter, som for eksempel Bliss, har han satt sitt eget soloprosjekt på «langtidskoking», og i går fikk vi en smakebit på hva han har kokt sammen av egen musikk.

Her mikses jazz, hiphop og elektronisk musikk i et lydbilde preget av beats, synther og vandrende improvisasjon. Det er groovy og tight i et friskt og åpent landskap hvor lytterne inviteres med inn i varmen. I bandet har han fått med seg Karl Hjalmar Nyberg på saksofon og elektronikk, Kai von der Lippe på keyboards og synthesizer og Andreas Svabø på keyboards og elbass. Og i fikk servert musikk han har laget, etter å ha tilbragt mye tid som student på Rytmisk konservatorium i København.

Sivathas ble i fjor tildelt prisen som årets jazztalent under Moldejazz. Siden da har han sluppet sin første singel «Tomorrow» fra debutalbumet Recollections som kommer på markedet til høsten, og dermed markerer hans debut som bandleder.

Sivathas er en glimrende trommeslager som er blitt en mester på den moderne delen av den «hippere» jazzen. Og i bandet har han alliert seg med utmerkede musikere, hvor jeg spesielt la merke til Kai von der Lippe sitt utmerkede keyboardspill. Og det er tydelig at han har lært ett og annet under sin tid i «kongens by» i nabolandet lenger syd. For der nede har en rekke band med yngre musikere lagt seg til en form for jazz, som legger seg tett på den modere musikkscenen i København og på Fyn. Det var nesten som man kunne høre, fra første tone, at dette var musikk han og bandet like gjerne kan fremføre på Roskilde-festivalen, som på de mer «hippe» jazzklubbene i landet. De serverte drivende musikk med mye rytmisk og fint spill, og med en flørting med mer pop-lignende musikk. Hør bare på den norske trommeslageren Øyunn, som har slått seg ned i København, og som de senere årene har markert seg sterkt med sitt energiske og fine trommespill, og du kan gjenkjenne mye av stilen. På Fyn og i deler av Jylland, for eksempel i Aarhus, har denne musikken virkelig slått rot, og nå har han tatt den til Norge, og kommer garantert til å gjøre suksess på en rekke scener i hjemlandet på klubber og festivaler framover. Merk dere navnet!

Rino Sivathas fra Kleive er å finne i mange konstellasjoner om dagen. Foto: Jan Granlie.

Dafnie. Foto: Jan Granlie.

Frittgående trombone i front

Etter denne konserten var det bare å komme seg ned i kjelleren på platebaren Fuzzy, et usedvanlig hyggelig sted, og en verdig arvtager etter platebutikken på Dahl’s bokhandel, og vår favorittplatepusher, Tore, som forsvant fra gatebildet for mange år siden. På Fuzzy kombinerer de en utmerket platebutikk med bar og konsertsted, ikke ulikt Jazzcup i Gothersgade i København, men adskillig med rocka og uslepent enn den mer «aldrende» tilnærmingen man har i Jazzcup.

Her skulle vi få høre trombonisten Emil Bø (hovedbildet) i utmerket samspill med den allestedsnærværende trommeslageren Hans Hulbækmo og bassisten Kertu Aer, som har studert både ved universitetet i Tartu i Estland og på Jazzlinja i Trondheim.

Dette er en trio som faller helt på plass hos oss som liker den fritt improviserte jazzen best. Bø er en «råtass» på trombonen, og har en utpreget, tøff tone i hornet, som passer perfekt inn i samspill med Hulbækmo og Aer. Han improviserer friskt, nesten, på samme måte som de tyske, legendariske trombonebrødrene Conny og Johannes Bauer, som var med på oppblomstringen av den europeiske frijazzscenen, i selskap med blant andre Peter Brötzmann. Det er rått, energisk og fritt, men hele tiden med en god idé i bakhodet, som denne kvelden virkelig fikk utløp.

Og med en av Europas mest kreative trommeslagere som «støttekontakt», hvor trombonen hele vegen blir «løftet» fra gulvet og grunnvollene, så det bare er å «sveve» på toppen, som om det var det mest selvfølgelige delen av livet.

Selv om de to serverte strålende spill, var det bass-spillet til Kertu Aer som imponerte meg mest, og som ble en slags korrigerende kraft i triospillet. Hun er egentlig utdannet klassisk bassist, så det tekniske er det ingenting å si på. Og med et slags Charlie Haden-aktig spill, skapte hun en slags «mellomstasjon» mellom de to «råtassene» som gjorde samarbeidet komplett.

Mot slutten av konserten fikk de med gitaristen Kristian Enkerud Lien på noen låter, som skapte en ny dynamikk i bandet som gjorde godt. Musikken ble tatt litt med, men energien ble beholdt, og da de avsluttet med den eneste sekvensen vi kunne gjenkjenne, den gamle salmen «Abide With Me», var den godt besøkte konserten i Fussys underliv mer enn fornøyd. Strålende!

Vannloppen fra Danmark som hoppet til Trondheim

Dafnie er en vannloppe med 4-6 beinpar, og de svømmer med det andre av to par følehorn. De blir opp til 5 mm lange, og foretrekker næringsrike tjern og dammer, hvor de lever av planteplankton. Den holder seg helst i store flokker, og de får oksygen fra vannet med gjeller.

Dafniens foretrukne føde er grønnalger som gjør vannet uklart og forhindrer planter fra å utnytte sollyset. En ferskvannsbiotop hvor det er mange dafnier, får derfor klart vann og god plantevekst. Dette gir i sin tur en langsiktig omsetning av de næringsstoffene som ellers gir grunnlag for algevekst.

Dafniene følger gjerne en bemerkelsesverdig årssyklus. Dafnier som klekkes om våren formerer seg ved hjelp av partenogenese. Dette fortsetter til sent på sommeren. Når den kaldere årstiden nærmer seg, dannes hannindivider og paring finner sted, og det legges egg som overvintrer, og dafnier blir i akvaristikken som fôr til fisk.

Men Dafnie er også bandet til den danske saksofonisten Amalie Dahl, som har bosatt seg i Trondheim, og som spilte i Teatret Vårt i en utvidet versjon denne torsdagskvelden.

Amalie Dahl’s Dafnie Extensions, er et stort band, som tvilte på at ville få plass på Moldeprogrammet, siden Trondheim Jazzorkester var årets AIR. Men etter en stund kom det melding fra festivalen om at de var hjertelig velkomne. Denne utvidede utgaven av bandet består, ved siden av Amalie Dahl på saksofon, av Oscar Andreas Haug -trompet, Jørgen Bjelkerud – trombone, Sofia Salvo – barytonsaksofon, Henriette Eilertsen – fløyte, Ida Løvli Hidle – trekkspill, Lisa Ullén – piano, Anna Ueland – synthesizere, Nicolas Leirtrø og Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass og Veslemøy Narvesen og Trym Karlsen på trommer.

Den musikken Dahl skriver til Dafnie, er i utgangspunktet litt mer kompleks og notebasert enn mye av den andre, nyere musikken var gjerne får fra Jazzlinja i Trondheim. Men selv om mye av musikken er nedskrevet og arrangert, åpner den også for mye improvisasjon. Jeg fikk dessverre ikke med meg hele konserten, men jeg merket meg sterkt og fint trombonespill fra Bjelkerud, noen fine bidrag fra svenske Ullén (sjekk ut hennes soloplater), og ytterst spennende synthesizerspill, i blandet noe keyboards vi nesten ikke har sett siden forrige tusenår, far supertalentet Anna Ueland.

Dahl selv er den førende solisten og den selvskrevne orkesterlederen, og styrte bandet med på en fin måte, samtidig som hun, på sedvanlig vis, leverte noen utmerkede altsaksofonsoloer. Men jeg kan ikke gå grundigere inn i materien, siden magen min ropte så høyt på mat og hyggelig selskap, at den nesten kunne høres i PA-anlegget.

……….

Det er fredag formiddag. Sola steker like mye som i resten av uka. Og ute på gater og streder (det vil si i Moldes eneste hovedgata, Storgata), snakker man om at nå må det snart komme noen skyer drivende innover fra øyene lenger ute i fjorden.

I går var det «storkonsert» på Romsdalsmuseet, hvor ryktene kunne fortelle om en grenseløs fylleorgie, under konsertene med NO.4, 06 Boys og Martstein. Men dette er basert på rapporter. Jeg beveget meg opp i høyden og menget meg med ungdommen.  Men i følge festivalledelsen var det mye verre da Hellbillies spilte der tidligere, så de mente vaktmannskapene hadde full kontroll, og det var lite utkastelser og problemer. Det er jo tross alt jazzfestival!

Så skulle jeg selvfølgelig være på morgenkonsert, eller det som tidligere hadde benevnelsen Break of Day klokken 07:00 i dag i Reknesparken, men da var jeg langt inne i den relativt korte søvnen jeg fikk i natt, etter at allsangen omsider hadde forstummet på den irske puben over gata.